De store protestene kom da det ikke fulgte nok penger med høgskolereformen av 1994. Faksimile Budsjettstikka
De store protestene kom da det ikke fulgte nok penger med høgskolereformen av 1994. Faksimile Budsjettstikka

Høgskolereformen 25 år: Stille før reformen, opprør etterpå

Gjennomgang. Det var nesten ingen diskusjon om det som skjedde ved norske høgskoler rundt reformen i 1994, skriver Lars Egeland. Han har gått gjennom avisbasen Atekst for å se hva som faktisk ble skrevet om reformen.

Publisert

I offentligheten var det lite diskusjon om den store høgskolereformen som ble gjennomført 1. august 1994. Det kan skyldes at reformen druknet i EU-avstemningen som ble gjennomført seinere samme høst, men også at dette bare var en av flere store reformer innen undervisningsområdet som statsråd Gudmund Hernes tok initiativ til.

Jeg har gått gjennom artikler i databasen Atekst som dekker det meste av norsk presse, for å finne hva som ble skrevet om høgskolereformen i perioden fra 1993 via gjennomføringen i 94, årene etter og fram til tusenårsskiftet. Det er overraskende lite. Men bare i 1994 har Atekst nesten 1500 artikler om Gudmund Hernes. Det var flere undervisningsreformer – for eksempel Reform 94. Det er flere artikler om Hernes sitt engasjement for norsk EU-medlemskap, enn det var om engasjementet hans for en høgskolereform.

Høgskolereformen ble gjennomført uten at den ble smurt med omstillingsmidler. De eneste nye stillingene som kom, var innen høgskolebibliotekene.
Lars Egeland
Direktør ved Universitetsbiblioteket ved OsloMet

Den offentlige debatten tar seg opp etter 1994. Det skyldes ikke minst at vi gjennom flere år fikk nedskjæringer i budsjettene til høgskolene. Stortingsmeldinga «Med viten og vilje» fra 1991 viste at det ville komme fallende ungdomskull, men meldinga la opp til at dette skulle kunne frigjøre ressurser til økt studiedeltakelse og økt faglig nivå i høgskolene. Det var det motsatte som skjedde.

Høgskolereformen ble gjennomført uten at den ble smurt med omstillingsmidler. De eneste nye stillingene som kom, var innen høgskolebibliotekene. Hver ny høgskole fikk en ny stilling som hovedbibliotekar. Den gangen var det betegnelsen på biblioteklederen. Nytt den gangen var kravet om at hovedbibliotekaren skulle ha mastergrad, som få hadde den gangen. Tidligere bibliotekdirektør og seinere stabsdirektør ved HiO, Hans Martin Fagerli har beskrevet hvordan bibliotekbruken eksploderte etter høgskolereformen. Sjøl om vi fikk sterkere og konsoliderte biblioteksenheter, skyldtes ikke veksten i bruk bibliotekene, mener Fagerli. Det skyldtes nye læringsmetoder blant annet som følge av flere studenter og færre lærere.

Det er mange avisoppslag i årene fra høgskolereformen og fram til 2000, om konflikter og misnøye med høgskolereformen. Det handler om demonstrasjoner mot budsjettkutt, og intervjuer med oppgitte UH-rektorer og endog oppsigelser i protest.

I 1998 viste en rapport fra Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) at høgskolereformen hadde ført til dårligere sosialt arbeidsmiljø, mer interne konflikter og større misnøye blant de ansatte. «Sju av ti ansatte ved de statlige høyskolene har negative erfaringer når det gjelder stress og belastninger etter at høgskolereformen har fått virke i fire år» skriver Bergens Tidende 12. mai 1988. «- Motivasjonen blant mer enn halvparten av de ansatte er blitt dårligere enn før reformen, sier forsker Ole-Jacob Skodvin i NIFU til Bergens Tidende. Pengekrangel internt mellom avdelinger på den enkelte av de 26 statlige høyskolene har forsterket misnøyen.»

Khrono forteller om da daværende rektor ved HiO, Steinar Stjernø i 1994 gikk i spissen for studenter og ansatte i demonstrasjonstog mot statsbudsjettet. Demonstrasjonene og protestene mot nedskjæring i høyere utdanning fortsatte i flere år. «Utdannelse er blitt en salderingspost for vekst i den private kjøpekraft, sa Stjernø til Aftenposten i 1997. Stjernø spør: Hvorfor er investeringer i høyskoler mer inflasjonsdrivende enn investeringer i luksusbiler, båter og hjemme-elektronikk? Ifølge Stjernø ble høyskolebudsjettet de siste fire år kuttet to ganger årlig av politikerne. - Hvert år drar de inn nye millioner fra høyskoler og universiteter til statskassen, sa han til avisa. Samme år har rektor Stjernø og høgskoledirektør Åsulv Frøysnes en kronikk i Aftenposten der de etterlyser en helhetlig plan for høyere utdanning fra departementet. «Hverken Regjeringen eller Stortinget synes i dag å ha noen plan eller langsiktige perspektiver for utviklingen av høyere utdannelse. I fagdepartementet KUF har statsråden hendene fulle med reformen for seksåringene. Den politiske interessen for høyere utdannelse og forskning er liten,» skriver de to. De viser til at antallet studenter ved universitetene og høyskolene økte eksplosivt fra 123 000 i 1991 til 170 000 i 1995, men at regjeringa siden ikke har fremmet forslag om nye studieplasser. De viser til at for mange yrkesrettede studier er det blitt vanskeligere å få plass. Et av eksemplene er at det er 32 søkere til hver plass på journalistutdanninga.

I 1999 skriver Ragnar Audunson og Anders Breilid fra HiO en kronikk i Dagbladet om høgskolereformen fem år etter. De kaller det en offentlig jappereform. De mener at reformen har kostet mye ved at den tok oppmerksomheten til et høykvalifisert personale i 4-5 år, vekk fra produktiv faglig arbeid og over til ikke-produktiv omorganisering. Dette er imidlertid en innsats- kostnad ved enhver reform.

Audunsson og Breidlid skriver at «det viktigste trekket ved høgskolereformen som gjør at vi står tilbake med en beskjeden inntektsside, er reformens innholdstomhet. Vi tror innholdstomheten i stor grad har sammenheng med måten reformen ble gjennomført på. Ved tidligere reformer har sosialdemokratiet som regel hatt en pragmatisk tilnærmingsmåte. Løsninger er meislet ut gjennom prosesser preget av bred deltakelse og vilje til kompromisser. Høgskolereformen, derimot, ble gjennomført med hva universitetspedagogen Telhaug kaller «utopian engineering», eller utfra en idealistisk tilnærmingsmåte. Idealisme slik vi bruker ordet her, preges av en insistering på å sette igjennom visjonen, eller kartet, om man vil, uten å ta hensyn til terrenget. Prosessene og den brede deltakelsen fra dem reformen berører, står ikke lenger sentralt; i stedet foretas utgreiinger og vurderinger av en elite med sikte på å formulere perspektiver som kan gi beslutningstakerne (politikerne) premisser for mer omfattende helhetsreformer.

Kritikken mot Hernes var at han ville for mye, at han hadde for mye hastverk. Ofte kritiseres politikerne får at de bruker for lang tid, med Hernes var det motsatt. Slik kritikk er ofte uttrykk for at man er uenig i målet, men her var den mer utpreget enn vanlig. Men var det ikke flott å ha en politiker som hadde klare mål?

Audunsson og Breilid kritiserer reformen for den kun hadde organisatoriske mål, ikke faglige. I tillegg innebar reformen «overføringen av det daglige ansvaret for de viktigste ressursene fra en faglig basert ledelse til en administrativ ledelse, en maktoverføring fra fag til administrasjon. Og enda mer: «Høgskolelæreren og forskeren er blitt funksjonærer som kontrolleres på alle bauger og kanter, samtidig som ressurser til primærvirksomheten, undervisningen, beskjæres dramatisk.»

Er det viktig å ha ledere med faglig kompetanse innen faget de leder? Eller er ledelse et eget fag der man som leder kan lede både såpefabrikk og høyere utdanning? Dette er en pågående diskusjon også i dag, selv om kunnskapsstatus nå tyder på at ledelse er svært kontekstavhengig. Førsteamanuensis i pedagogikk ved HiO, Magne Skrindo skriver i Aftenposten i 1997 at det er viktig at faggruppene leder virksomhetene i det offentlige og at ledelsen ikke blir overlatt til byråkrater uten faglig innsikt. «Den vanligste trusselen her kommer fra maktsøkende, profesjonelle administratorer (byråkrater). De kan ha mye utdanning og erfaring fra år med underordnet arbeid. Andre byråkrater har forlatt faglig virksomhet og har etter en del år fjernet seg fra sitt egentlige fag - ofte fordi det der er foregått en utvikling de ikke har fulgt. Hva skjer så når byråkratene tar over ledelsen? Dette kjenner vi godt innen utdanningssektoren», skriver Skrindo som viser til at profesjonelle byråkrater gjennom 70- og 80-åra har undergravd de kollegiale organene i faglige spørsmål. Skrindo tolker høgskolereformen inn i dette bildet. Han skriver: «Rasjonalisering var selve begrunnelsen, og da viste det seg hvor makta nå lå: Studenttallet gikk opp og lærertallet ned, mens stillingene går til administrasjon, data- og sikkerhetstjeneste. «

En annen som felte sin dom over Hernes som politiker, er sosiolog Rune Slagstad, som i en kronikk i Klassekampen i november 2018 beskrev ham som en «tvetydig overgangsfigur som sosialdemokratisk iscenesetter av et postsosialdemokratisk regime med stadig tydeligere nyliberale trekk» .

Kronikken er skrevet i anledning Astri Søgnens konflikt med byrådet i Oslo og hennes avgang som skolesjef. Rune Slagstad beskriver Hernes sin innsats som utdanningspolitiker innenfor tre tema: Hernes som nasjonsbygger – her er høgskolereformen et viktig bidrag. Hernes som forsvarer av kunnskapsskolen, og Hernes som «fanget av tidens målstyringsideologi med dominerende vekt på byråkratisk evaluering og kontroll». Innen skolepolitikkens målstyring mener imidlertid Slagstad at «en tvetydig Hernes ble til den entydige Søgnen».

Slagstad skriver at «den nye staten – konkurransestaten – som har tatt form siden 1990-tallet, ble etablert ved sosialdemokratisk mellomkomst. En ny styringselite, markedsteknokratene, gjerne av sosialdemokratisk herkomst, erobret posisjoner i det politisk-administrative apparat. De offentlige institusjoner skulle trimmes etter modeller hentet fra markedet og det private næringsliv: New Public Management. «

NIFU-evalueringen fra 1998 viste at reformen hadde vært mest vellykket der den første til samlokalisering av høgskoler – som den gjorde mange steder, inkludert i Oslo. Prisen for en slik reform er åpenbar høy i form av omstillingskostnader ved at personalets oppmerksomhet i flere år handlet om organisering og ikke faglig arbeid, slik Audunsson og Breilid skriver. Sjøl jobbet jeg på en maritim høgskole med noen hundre studenter. Jeg kan vanskelig tenke meg at noen vil tilbake til strukturen med et utall små høgskoler. Reformen handlet også om desentralisering av myndighet fra departement til høgskole. Det førte nødvendigvis til mer administrasjon på hver skole. Man kan også stille spørsmålet om autonomien i UH-sektoren er blitt så stor at den går på bekostning av en sentralt styrt kunnskapspolitikk. Det som fremdeles er aktuelle tema er målstyringen og innflytelse for faglige ansatte over faglige spørsmål. Det er kanskje vanskelig å påstå at det er en arv av høgskolereformen. Det riktigere er kanskje mer å si at høgskolereformen var et resultat av målstyring og profesjonalisert administrasjon i høyere utdanning – som på mange andre områder av samfunnslivet.

At det rød-grønne byrådet i Oslo kvittet seg med Astri Søgnen, betyr at det er økende konflikt mot målstyringa. Det viser også at høgskolereformen ikke bare har historisk interesse for de av oss som opplevde den for 25 år siden, men at det kan være interessant å diskutere hva slags virkning den har fått. Derfor inviterer Universitetsbiblioteket til debatt med de sentrale aktørene torsdag 21. november. Der kan du høre Gudmund Hernes, tidligere rektor Steinar Stjernø og Kari Østvedt som var prosjektleder i departementet for gjennomføringen av reformen.