Historisk drama om Israels første kvinnelige statsminister

Her i Norge har vi vært på fornavn med våre statsministre siden Gro (Harlem Brundtland) og Kåre (Willoch) braste sammen i debatter for noen tiår siden. Men internasjonalt er denne tradisjonen kanskje ikke like sterk?

FAKTA

Golda

• Premiere: 08.09.2023
• Skuespillere: Helen Mirren, Liev Schreiber, Camille Cottin, Ed Stoppard, Dominic Mafham, Ben Caplan
• Sjanger: Drama / Thriller / Krigsfilm / Biografi
• Regi: Guy Nattiv
• Nasjonalitet: Storbritannia
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Engelsk

Når filmen Golda nå dukker opp, er det likevel ikke særlig tvil om at den refererer til Golda Meir, Israels første kvinnelige statsminister (1969-74). Hun gjorde seg bemerket i sin samtid, men regjerte i en annen medievirkelighet enn i dag. Derfor ble den vanlige borger (iallfall her i Norge) ikke så kjent med henne. Filmen byr på en mulighet til å stifte nærmere bekjentskap med en karakter som på flere måter skilte seg ut i den tida hun levde.

Filmen med navnet Golda inneholder et portrett av kvinnen som dens navn henviser til. Men den er strengt tatt en film som ikke først og fremst handler om henne, selv om den bærer hennes navn. Den handler mest om hvordan det israelske lederskapet håndterte den såkalte Yom Kippur-krigen/Ramadan-krigen/Oktober-krigen høsten 1973.

Krigen varte i 19 dager, fra 6. oktober 1973. Den dagen angrep Syria (fra nord) og Egypt (fra sør) Israel for å gjenerobre områder som Israel hadde tatt noen år tidligere — i Seksdagerskrigen. Det dreide seg om Golanhøydene og Sinaihalvøya. Krigen endte med våpenhvile, og Egypt fikk tilbake Sinaihalvøya.

Regissør Guy Nattiv, som vi sist hørte fra med Skin (2019), har laget en relativt konvensjonell film som verken byr på den store spenningen, eller ny innsikt. Filmen bygger på et manus av Nicholas Martin. Kanskje er den mest interessant for den som i sin tid fulgte hendelsene via nyhetsmediene. 

Nattiv er ikke interessert i den andre siden av det betente konfliktmateriale som vises fram i Golda. Han har heller valgt å lage en patriotisk film. Verken syrere, egyptere — eller for den sakens skyld palestinere — har noen rolle i filmen. De er fraværende, bortsett fra som fjern, men farlig krigsfiende (når det gjelder syrerne og egypterne). Heller ikke det særegne i at landet ble ledet av en kvinnelig statsminister utforskes spesielt.

Golda Meir spilles av Helen Mirren. Hun gjør en utmerket tolkning av kvinnen som fikk tilnavnet The Iron Lady før den britiske statsministeren Margaret Thatcher overtok det noe senere (det har også blitt brukt om en rekke andre kvinnelige ledere). Mirren har tidligere spilt Dronning Elizabeth II i The Queen (2006). Både den gangen og nå «blir» hun nærmest den personen hun framstiller. Mirren gjør en solid innsats, godt hjulpet av gode sminkører, og egentlig er nettopp hun filmens store aktivum.

Mye av filmen forteller om hendelsene i kommandorommet. I dette lederskapet var Golda Meir eneste kvinne. Vi legger blant annet merke til general Ariel Sharon og forsvarsminister Moshe Dayan. Midt i gruppa befinner den kjederøykende Meir seg. Hun røyker absolutt hele tida selv om hun har fått konstatert kreft og er under behandling. Og hun er dypt bekymret for tap av liv, for at unge, israelske soldater dør i kampene. Både Meir og de andre var den generasjonen israelske ledere som både deltok i hendelsene rundt opprettelsen av staten Israel i 1948, og som inntok ledende oppgaver i åra som fulgte.

Vi blir slått av at Meirs stab sitter sammen i sin drøftinger — og har direkte radiolinjer til de stridende troppene. Det virker i grunnen amatørmessig. Hvis dette var måten lederne skaffet seg informasjon fra fronten på, er det bemerkelsesverdig. Relativt små endringer i kampbildet kunne bidra til å endre ledernes strategiske valg. Her viser Nattiv oss kanskje noe som sett i perspektiv gir et interessant bilde av datidens arbeidsmåte i Israels øverste ledelse. Vi får også være med på granskingen etter krigen, der spørsmålet om hvorvidt Israel var for dårlig forberedt, ble behandlet.

Den amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger blir også involvert, og kommer på besøk. Kissingers dialog med Meir er interessant og underholdende, for eksempel i en kostelig scene der han er på besøk på hennes kjøkken og hun insisterer på at han skal smake på ukrainsk borsj-suppe (Meir ble født i Ukraina). På den egyptiske siden var det president Anwar al-Sadat som var den ansvarlige. Han møter vi så vidt i et TV-innslag mot slutten.

Det kanskje mest interessante i filmen er at vi blir kjent med en av de første kvinnelige statslederne i en situasjon der mer eller mindre alle hennes medarbeidere var menn. De få kvinnene vi møter, var stort sett sekretærer. Golda Meir framstilles som en tøffing. Men også en leder som hadde empati med sine soldater og deres familier.

Golda gir et portrett av Golda Meir, selv om den mest handler om det israelske lederskapets håndtering av krigen. Filmen forteller om det som framstår som en ganske usedvanlig sterk kvinne som ser ut til å ha håndtert det maskuline miljøet hun var satt til å lede. Nattiv benytter ikke sjansen til å pløye dypere enn det.

En dårlig (digital?) oversetter kaller Meir premierminister gjennom hele filmen. Forstyrrende og unødvendig.