Utdanningsledelse må ut av festtalene og inn i handlingsplanene

(Innlegget er presisert i avsnittet om internasjonale studier.)

Utdanningsledelse er i vinden. Ikke bare er det et tema som er viet plass i Kvalitetsmeldingen, og som forskere har funnet interessant å studere, men Nokut har forskriftsfestet at ethvert studieprogram i høyere utdanning skal ha en tydelig faglig ledelse. Hva innebærer det for institusjonene? Jeg velger å si som Tone Dyrdal Solbrekke, professor ved Universitetet i Oslo, som holdt innlegg da vi nylig arrangerte Nokut-konferanse om nettopp utdanningsledelse: Lett å si, ikke fullt så enkelt å få til i praksis.

I Kvalitetsmeldingen blir det brukt ambisiøse ord om utdanningsledelse. Blant annet heter det at «Studieprogramledelsen har ansvar for å skape gode arenaer for å diskutere programmets utvikling, slik at hele fagmiljøet blir engasjert og føler eierskap til studieprogrammet.» Lett å si, ikke fullt så enkelt i praksis?

I flere internasjonale studier hevdes det at det er for lite felles engasjement for undervisning. Vår Underviserundersøkelse moderer bildet, ved at undervisere rapporter at de bruker mye tid på undervisningsgjerningen, og at de brenner for utdanning. Undervisningen er ikke lenger like privatisert og skjer i et større fagfelleskap. Samtidig erfarer vi hvor viktig dedikerte enkeltpersoner er. Så å få et helt fagmiljø til å bli engasjert i et studieprograms utvikling, kan fremdeles være en real utfordring.

Legger vi til funn fra Nifu og UiT Norges arktiske universitet, så finner vi at programledere står i et krysspress. Rapportene peker på at programledere trekkes mellom rollene som pådrivere og driftskoordinatorer. Drift vinner for ofte. Det blir ikke alltid tid til å skape de gode arenaene for å diskutere programmets utvikling – dessverre.

På Nokut-konferansen om høyere utdanning 2019 satte vi utdanningsledelse på agendaen. Vi håper at vi lyktes med å ta utdanningsledelse ut av festtalen, og at vi inspirerte institusjonene og oss selv til å legge mer vekt på utdanningsledelse i handlingsplanene.

Etter konferansen sitter jeg igjen med et håp om at hver institusjon klarer å finne en god balanse mellom det å ta aktivt og innovativt ansvar for utdanningene på den ene siden og å lage hensiktsmessige systemer for å imøtekomme myndighetene på den andre. I den forbindelse bør institusjonene vurdere sine egne rutiner, for å se om det er mulighet for å la programledelse bli mer utviklingsorientert og mindre driftspreget. Ikke minst er det viktig at programledelsen skaper gode prosesser for å analysere og anvende resultater fra studentevalueringer og andre relevante datakilder for å videreutvikle studieprogrammene.

Jeg ser også at Nokut må spille en rolle som pådriver for god utdanningsledelse. Kravene ligger fast, men vi vil gjerne fortsette å diskutere disse med sektoren og legge til rette for at erfaringsdeling skjer på nasjonale arenaer. Det er også avgjørende at Nokut er med på å avlive myter og feiloppfatninger om enkeltkrav i regelverket, slik at institusjonene får mulighet til å løse sine oppdrag på en god og hensiktsmessig måte.

God utdanningsledelse er avgjørende for å skape god kvalitet i høyere utdanning. La oss gjøre det lett å si, men også lettere å få til i praksis – og la oss gjøre det sammen.