Filmanmeldelse Jan Storø

Her er årets julefilmer

Film. Fem kinofilmer har premiere 25 desember. De settes opp på kinoer over hele landet, hvor kinoene er åpne.

Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Nedenfor finner du kortanmeldelser for fire av årets julepremierer. Og noen ekstra filmtips til juledagene.

Pinocchio

Den klassiske historien om den lille tredukken Pinocchio er kjent for mange. Her hjemme er det nok først og fremst Disneys tegnefilm fra 1940 som har gjort at vi kjenner denne figuren og fortellingen om hans tilblivelse. Mange av oss kan til og med navnet på dukkemakeren; Gepetto.

Men Pinochhio er filmet mange ganger, iallfall opp mot tjue. Dessuten er historien blitt framført en rekke andre ganger i andre former og medier. De bygger alle på den opprinnelige fortellingen, fra en barnebok av den italienske forfatteren Carlo Collodi, som presenterte oss for den levende tredukken i 1883.

Gepetto spilles av Roberto Benigni, som skulle være kjent for mange her hjemme, blant annet fra «Livet er herlig» (1997). Benigni er med sin keitete sjarm som skapt for rollen som Gepetto (han har for øvrig spilt tittelrollen i en tidligere filmatisering).

Noe av det som er mest interessant ved årets film er dens forhold til den opprinnelige fortellingen. Regissør Matteo Garrone har valgt å legge seg tett opp til utgangspunktet. Det vil si, han har tydelig ønsket å gjenskape en comedia dell`arte-stemning - slik den ble ivaretatt av omreisende underholdere i det gamle Italia. Men han har også hatt et helt annet teknisk apparat til rådighet enn de som har filmet denne fortellingen tidligere, med hele verktøykassa av spesialeffekter som filmskapere med et visst budsjett har til rådighet i dag.

Dette gir en sammensatt følelse, når vi ser Pinochhio anno 2020. På en måte er den svært gammeldags, på en annen måte svært moderne. De ulike moralske innspillene fra for eksempel gresshoppen føles gammeldagse - men på en fin måte. Og kanskje er det nettopp her hemmeligheten ligger når vi lar oss fenge av denne fortellingen - nok en gang. De moderne virkemidlene er brukt til å skape en virkelig low-tech, gammeldags følelse. Vi er i et romantisert og melodramatisk skildret Italia, og tiden er 1800-tallet. Det er realisme og magi på samme tid. Vel verdt å ta med hele familien på. Kanskje bortsett fra de aller minste. Enkelte scener kan nok virke voldsomme.

I trygge hender

Fra "I trygge hender"
Fra "I trygge hender"

Denne franske filmen forteller om et barn som adopteres bort ved fødselen. Den unge moren kommer alene inn på klinikken og forteller at fødselen er i gang. Hun vil føde anonymt, slik fransk lov tillater. Barnevernsmyndighetene kobles inn og skaffer først en midlertidig fosterfar til å ta seg av den lille gutten de to første månedene. I løpet av den tiden finner de også et fosterhjem der gutten skal vokse opp.

Filmen handler like mye om de som arbeider med denne saken. Vi følger fagfolkene som settes inn for å håndtere situasjonen til et menneske som er helt alene i verden fra første dag i sitt liv. De arbeider med imponerende medmenneskelighet og effektivitet. Vi får også noe kjennskap til den nybakte moren og hennes valg, men hun forblir egentlig relativt anonym.

Regissør Jeanne Herry turnerer denne fortellingen ved å gå tett inn på aktørene med sitt kamera. Vi blir også litt kjent med dem som privatpersoner. Likevel er ikke filmen av de mest gripende. Den blir litt for pedagogisk i sin iver etter å fortelle om prosedyrene i slike saker.

Selve hovedhistorien blir litt fragmentert fordi Herry går akkurat litt for bredt ut når hun forteller om det som skjer i omgivelsene. Enkelte av de vi møter der har ingen funksjon i fortellingen annet enn å befolke den.

I den siste delen av filmen tilbys vi å konsentrere oss mer om hovedfortellingen, nemlig hva som skjer med lille Theo. Da kommer vi nærmere både han og de voksne som er satt til å hjelpe ham.

Maryam

Mila Al Zahrani spiller tittelrollen
Mila Al Zahrani spiller tittelrollen

Denne filmen er den fjerde fiksjonsfilmen til den Saudi-Arabiske regissøren Haifaa al-Mansour. Hun er kjent for å ha laget den alle første helaftens spillefilmen noensinne fra sitt hjemland, «Den grønne sykkelen» (2012). Nå, som da, tar hun opp spørsmål knyttet til det strengt kontrollerte levesettet i landet, med spesielt fokus på kvinners liv.

Hovedkarakteren er den unge legen Maryam (Mila Al Zahrani), som arbeider på en akuttklinikk. Hun framstår som dyktig i arbeidet, men blir ikke nødvendigvis anerkjent som kompetent - fordi hun er kvinne. Vi blir vitne til en slik situasjon, der en eldre mannlig pasient nekter å la seg behandle av henne og heller vil bli behandlet av en mannlig sykepleier. Situasjonen er symptomatisk for filmens innhold. Hovedhistorien handler om at Maryam nærmest ved en tilfeldighet bestemmer seg for å stille til valg til kommunestyret. Det skal vise seg å mobilisere motstand blant flere.

al-Mansour gir et interessant bilde av dagens Saudi-Arabia. Vi blir med på en rekke situasjoner der det regulerte samfunnet legger sterke føringer for det private livet. Og kanskje er det nettopp her denne filmen er mest interessant. Vurdert kunstnerisk blir den noe deskriptiv i framstillingen. Alle scenene har den samme oppgaven; å føre oss ett skritt videre i hendelsesrekken. En mer dynamisk bruk av virkemidler hadde styrket og fordypet fortellingen. Men det betyr ikke at filmen ikke har gode kvaliteter som gjør at vi bør legge merke til den.

Maryam kjører bil, noe som ikke var tillatt for kvinner i Saudi-Arabia mellom 1957 og 2018. Og med tanke på hjemmepublikummet er det ganske sikkert ikke tilfeldig at al-Mansour har gjort dette valget. Hun åpner faktisk filmen med den unge kvinnens bilkjøring. Saudi-Arabia er i endring, og al-Mansour er blant de tydeligste budbringerne. At et land som heller ikke har hatt kinoer gjennom de siste 35 årene (fram til 2018) begynner å løse opp på noen reguleringer av privatlivet er spennende å følge med på. Film er et utmerket medium til å synliggjøre en slik utvikling.

Haifa al-Mansour er en av de historiefortellerne vi bør lytte til.

Memories of Murder

Memories of Murder
Memories of Murder

Denne premieren er egentlig ikke en premiere. Men den er likevel verdt å få meg seg. «Memories of Murder» kom i 2003. Og så kan man lure hvorfor en 17 år gammel film settes opp på en av de mest attraktive premieredatoene. Grunnen er enkel. Dens regissør, sør-koreaneren Bong Joon-Ho, har nylig tatt steget opp i den definitive verdenseliten av filmskapere. Hans siste film «Parasitt», har rasket med seg mange av de aller gjeveste prisene i verden de to siste årene, som hovedprisen i Cannes 2019 og tre av de gjeveste Oscar-statuettene i 2020.

Interessen for Bong Joon-Hos tidligere filmer har økt etter dette. Ikke alle har vært like tilgjengelige, og derfor er det gledelig at vi kan nå kan se hans andre film på det store lerretet.

«Memories of Murder» tar utgangspunkt i jakten på en seriemorder som herjet i Sør-Korea på 1980-tallet. Scenen er landsbygda, og vi møter et politikorps som ikke er spesielt profesjonelt. Bevis ødelegges på drapsstedet fordi ingen tenker på å sperre det av. Etterforskningen går mye på intuisjon, myte-testing og gjetninger. Det fører definitivt ikke fram. Det kommer heller ikke mye ut av å presse en tilståelse ut av en mann med redusert kognitiv ballast. Han har selvfølgelig ikke gjort det, og det kan ikke engang voldelige avhør endre på. Til og med en sjaman blir oppsøkt når etterforskningen trekker i langdrag og nye kvinner blir funnet drept. En mer urban og profesjonell politimann hentes inn fra Seoul, men heller ikke han ser ut til å ha så stor suksess.

Egentlig trenger ikke handlingsreferatet være lenger enn som så. Underveis i etterforskningen inntreffer en rekke situasjoner som er underholdende hver for seg. Det er mye komikk i denne filmen, selv om temaet for så vidt er alvorlig.

Men det som skaper filmens verdi er fortellergleden, og - ikke minst - Bong Joon-Hos visuelle kvaliteter, slik vi ser dem i bildekomposisjoner og klipp. Her hever denne filmen seg fra andre thrillere (for det er vel den mest passende sjangerbetegnelsen). Filmspråket kjennetegnes av hyppige lån fra både thrillerklisjeer og mer finstemte dramaer med dybdedimensjoner. Ved en stadig søkende visuell nerve er vi i grunnen ikke så avhengig av om morderen blir funnet og forbrytelsene blir oppklart. Velkommen til Bong Joon-Hos univers, anno 2003.

Den største forbrytelsen

Den største forbrytelsen
Den største forbrytelsen

En av de viktigste norske filmene i år er «Den største forbrytelsen». Den kan knapt kalles en julefilm, men får sin plass her under denne tittelen av samme grunn som resten av utvalget; fordi den har premiere 1. juledag. Eirik Svenssons nye film bygger på Marte Michelets forrige bok «Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust» (2014).

Filmen er anmeldt i en egen sak her i Khrono.

Andre filmtips

Av andre titler som kan være aktuelle for Khronos lesere, er

Viola Davis
Viola Davis

«Ma Rainey´s Black Bottom» er en film som handler om den legendariske bluessangerinnen Ma Rainey. Eller, strengt tatt handler den om en plateinnspilling hun gjorde med sitt band i 1927. Filmens tema er på mange måter de svartes situasjon i det segregerte USA. Det er like riktig å si at den handler om identitetspolitikk. Og det er noen fine musikknumre i den, også. Netflix. Her er min anmeldelse i Cinema.

Lance Henriksen i "Falling"
Lance Henriksen i "Falling"

«Falling» er Viggo Mortensens debutfilm som regissør. Den handler om en mann som er på vei inn i demens og som familien hans sliter med å håndtere. Og det har de i grunnen alltid gjort. Den danske-amerikanske skuespilleren, som også spiller sønnen her, har fått mange godord for regien. Her er min anmeldelse i Cinema.

Powered by Labrador CMS