En god og verdig framstilling

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi har alltid visst om hendelsene. Men vi har ikke gjort dem til en så stor del av krigshistorien som de krever. Ikke før nå. Vi har hatt tilgang på kun ett foto fra denne dagen, tatt på brygga der jødene er samlet sammen for å gå om bord i DS Donau for å bli uttransportert til gasskamrene.

Denne filmen vil endre det. Rett nok var det egentlig Marte Michelets bok «Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust» (2014) - som filmen bygger på - som gjorde grovarbeidet med å løfte temaet fram i fullt lys. Men når vi nå får en dramatisering der det hele spilles ut visuelt, er situasjonen likevel en annen.

FAKTA

Den største forbrytelsen

• Premiere: 25.12.2020
• Skuespillere: Jakob Oftebro, Kristine Kujath Thorp, Eilif Hartwig, Carl Martin Eggesbø, Michalis Koutsogiannakis, Pia Halvorsen, Silje Storstein, Nicolai Cleve Broch, Axel Bøyum, Anders Danielsen Lie, Mads Ousdal
• Sjanger: Drama / Spenning
• Regi: Eirik Svensson
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 12 år

Filmen (og altså Michelets bok) tar utgangspunkt i familien Braude, bosatt i Korsgata på Grünerløkka. Mor Sara og far Michalis, med deres fire barn. Den begynner i 1939 der vi møter hele familien til sabbat-måltidet. Den ene sønnen, Charles, har akkurat vunnet en boksekamp. Men familien skal nå samles til måltidet mens guttene helst vil drikke øl og feire. Der er mor streng, middagen først. Familiebåndene er sterke.

Vi følger mest de tre brøderne Braude, og særlig Charles. Han gifter seg med Ragnhild og de bosetter seg i samme oppgang som hans foreldre. Filmen legger stor vekt på frieriet og bryllupet. Det nygifte paret og deres lykke danner et sentrum i fortellingen.

«Den største forbrytelsen» er en god film, tildels en meget god film. Det føles rett at disse hendelsene er blitt fortalt fram på en verdig måte. En dårlig film om deportasjonen av jødene ville det være vanskelig å ta inn. Slik er det med noen fortellinger, særlig de store nasjonale fortellingene, at de må behandles på en ordentlig måte.

Filmen er visuelt sterk. Det er åpenbart at regissør Eirik Svensson har lagt vekt på den visuelle presentasjonen. Her er bilder som viser Oslo på førtitallet. Alle detaljer er nøye planlagt.

Filmen er også godt klippet. De ulike delfortellingene glir godt inn i hverandre. Dramatiske hendelser balanseres mot roligere, fortellende partier. Og vi møter sterkt og overbevisende skuespill over hele linja.

På ett punkt er det på plass med en innvending. Svenssons film er personorientert. Og i mindre grad politisk i sin angrepsvinkel. Den fokuserer det menneskelige dramaet, og legger ikke i like avgjørende vekt på politikk og samfunn.

Filmen hadde tjent på å rette fokuset i noe større grad mot den utryggheten jødene opplevde i denne perioden - også i det norske samfunnet. De kjente godt til den gjennom sitt dagligliv, og den ble svært tydelig ved nazistenes registrering av jøder tidlig i 1942. Men også gjennom nyhetsbildet fra Tyskland allerede før krigen kom til Norge og fra de jødiske familienes egne fortellinger om forfølgelse og flukt. Disse elementene er med, men de vektlegges ikke tungt.

Vi blir heller ikke kjent med den ikke-jødiske befolkningens holdning til jødenes situasjon. Små glimt av nabostøtte eller utstøting (begge deler fantes) ville kunne bidratt til å plassere jødene tydeligere inn som en del av befolkningen. Det ville gitt deres personlige historier tydeligere forankring. Og hvorfor insisterer far Braude overfor sønnene på ikkevold i møte med nazistene? Begrunnelsen fantes i hans erfaringer med å være jøde i det samfunnet han var en del av. Noe tydeligere vektlegging av slike elementer ville bidratt til å forklare grusomheten i operasjonen med å frakte dem ut av dette felleskapet enda tydeligere. Nå lider filmen av at vi mister litt av perspektivet på hva disse hendelsene var. De var et folkemord.

Det er manusforfatterne Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad som står bak disse valgene. I et ellers solid manus har de skapt en narrativ linje fra en relativt bekymringsløs familietilværelse i Oslo på slutten av trettitallet til en holocaust som rammet hardt tre år senere. Disse to motpolene er nødvendige elementer i filmfortellingen. Men uten en sterkere kobling med det samfunnet familien Braude var en del av blir den litt vagere, både som fortelling og som historisk dokumentasjon.

Alt i alt er likevel «Den største forbrytelsen» en god og verdig framstilling av de hendelsene den forteller fram. Filmen bidrar til at vi kan forstå det som hendte og fortelle om det for nye generasjoner.