Har vi vært gjennom en digital revolusjon, eller har vi vært nødt til å bruke en digital reserveløsning?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Lærere fra barnetrinn til høyere utdanning har de siste ukene fått fortjent ros for evnen til å tilpasse seg en ny digital undervisningshverdag. I denne Koronatiden har muligheten som ligger i digitale verktøy vist seg å være effektivt og gjort kontakt med våre studenter mulig. Dersom dette tas til inntekt for dyptgripende endringer av måten vi tenker utdanning på, er det er derimot dypt betenkelig. Vårt utgangspunkt for denne teksten er digitaliseringen av høyere utdanning.

Det er mange momenter som kan forklare at digital undervisning generelt brer om seg. En ser at digital undervisning er en fleksibel og rimelig måte å nå mange studenter på. En av de store utfordringene ved dagens læresteder er plassmangel, enten det er antall grupperom og auditorium, eller antall studentboliger. Dersom mer av undervisningen kan foregå over nettet, vil produksjonen av studiepoeng kunne økes uten at den fysiske kapasiteten økes tilsvarende.

Bemanningen trenger heller ikke økes i like stor grad. Den kan til og med reduseres. Digital undervisning er så mangt, men mye av den er mindre personalkrevende enn fysisk undervisning på campus. Enkelte av oss har produsert digitale forelesninger som har vært bruk på nettbaserte studier gjennom flere år uten at vi trenger å bruke arbeidstid på å møte studentene ansikt til ansikt.

• Les også: Får kritikk for å være «overivrig» på digital undervisning til høsten
• Les også: Heller kveldsforelesninger enn digital undervisning

Fra internasjonal høyere utdanning hører vi om MOOC-undervisning. Det vil si Massive Open Online Course med opptil 100 000 studenter per kurs. En slik digital effektivisering av utdanning virker fristende nå som arbeidsmarkedet er sviktende og stadig flere søker høyere utdanning. Vi ser derimot faren for et farvel til utdanning slik vi kjenner det.

Noen nettbaserte studier skal vi naturligvis ha, ikke minst deltidsstudier og etter- og videreutdanninger hvor vi ikke kan forvente at studentene flytter til byen for å bo på hybel. Men vi frykter at koronakrisen kan være en brekkstang for å øke omfanget av nettundervisning også utover denne begrensede studentgruppen, og at effektiviserings- og besparingshensynene får fritt spillerom.

Nå kan vi «skype», «zoome» og «team-se», så hvorfor ikke bare fortsette? Universiteter og høyskoler kan gå fra å være fysiske møteplasser til mer og mer å bli virtuelle massekonsept som du kan logge deg på og strømme gjennom hvor enn du befinner deg. Dette er billigere og mer effektivt både for studentene og for samfunnet.

Vi vil advare mot denne utviklingen og minne om hva vi risikerer å miste. Universitetet i Agder er en stor aktør innen profesjonsutdanning, og særlig innen relasjonsbaserte yrker. Hundrevis av sykepleiere, vernepleiere, barnehagelærere og lærere uteksamineres hvert år, og de har bak seg et utdanningsløp som har gitt dem mye mer enn faglige kunnskap og tekniske ferdigheter.

De har utviklet seg som mennesker. De har lært å bli gode lyttere. De har fininnstilt sin etiske dømmekraft i møte med andre mennesker og blitt kjent med sine egne reaksjonsmønstre i krevende sosiale situasjoner. De har øvd seg i å ta ansvar i noen situasjoner og å vise tillit til sine medstudenters evne til å ta ansvar i andre. Dette må skje i konkrete faglige og sosiale settinger, i undervisningsrommet og i praksis.

Utdanning til gode profesjonsutøvere skjer i en sosial sammenheng, i forelesningssalen, i klasserommene og rundt bordene i kantina. Her møter de motstand. De møter noen som ikke tenker som dem, som ikke gir mening til lærestoffet på samme måte, og som ikke lever livene sine som de selv gjør. Dette er uvurderlige erfaringer på veien for å bli gode sykepleiere, vernepleiere, lærere eller barnehagelærere.

Kommunikasjonen mellom mennesker foregår ikke bare med ord, men med kroppsspråk. Når vi møtes, tolker vi umiddelbart den andres uttrykk og signaler. Vi retter ut hånden, vi hilser og ser på hverandre, trekker på skuldrene eller legger armene i kors. Den amerikanske psykologen Paul Ekman var en av de første som jobbet vitenskapelig med hvordan følelser blir til mellom mennesker ved hjelp av våre ansiktsuttrykk. Vi gjør grimaser, blikket viker, vi rødmer og rynker bryn. Alt dette er med på å underbygge, støtte eller skjule det vi prøver å si. Ansiktsuttrykk sier mye om personene som utfører dem, samtidig vekker ansiktsuttrykk følelser i den som betrakter. Ansiktsuttrykkene blir reagert på og svart på av de andre en kommuniserer med – som profesjonsutøver er det barna, pasienter og medarbeidere som skal møte ditt ansikt.

Mye av denne subtile og komplekse kroppslige kommunikasjonen blir utydelig når mennesker møtes digitalt. Som lærere og veiledere vet vi hvor viktig det er å kunne avpasse seg studenters følelsesuttrykk i en veiledningssamtale eller en praksisoppfølging. Legg til et digitalt filter på denne situasjonen og vi kan garantere deg at læreren aldri vil komme i nærheten av å møte deg og de tankene og opplevelsene som faktisk utdanner deg.

Vi mener at vi må være kritiske til hvilke ord vi bruker om tiden som ligger bak oss. Har vi vært gjennom en digital revolusjon, eller har vi vært nødt til å bruke en digital reserveløsning?

Dette har vært en periode med utdanning på sparebluss uansett hvor teknisk flinke vi er med «zoom», «skype» eller «teams». Det er på tide å vende tilbake til campus, ikke i storforelensninger med det første, men med små nok grupper og gode smitteverntiltak på plass, er vi klare for å møte nye studenter også ansikt til ansikt.

Dette innlegget stod først på trykk i Agderposten.