Mange mener at denne ordningen er viktig nettopp for at institusjonenes faglige ledere skal beholde sin faglige identitet, skriver Hans Petter Graver. Foto: Nicklas Knudsen
Mange mener at denne ordningen er viktig nettopp for at institusjonenes faglige ledere skal beholde sin faglige identitet, skriver Hans Petter Graver. Foto: Nicklas Knudsen

Det er ingen grunn til å endre loven for å opprettholde ordningen med valgt rektor

Rektor-rollen. Det er ikke slik at universitets- og høyskoleloven begrenser den valgte rektors oppgave til å lede universitetsstyret og representasjon, skriver professor ved Universitetet i Oslo, Hans Petter Graver.

Publisert

Rektor Dag Rune Olsen ved Universitetet i Bergen har i Khrono 13. mars et underlig innlegg om den valgte rektors rolle under den nåværende universitets- og høyskoleloven. Han synes å være av den mening at rektors rolle i loven, dersom institusjonen har ordningen med valgt rektor, innskrenker seg til «utelukkende å lede styremøtene» og å «klippe snorer iført kappe og kjede». Heldigvis nøyer ikke Olsen seg bare med dette i sin egen utøvelse av rektorrollen. Dette viser at han er dyktigere til å lede et universitet enn han er til å lese loven.

Loven skulle være klar nok. Det er derfor vanskelig å se hvordan den skulle kunne utlegges slik Olsen gjør i sitt innlegg.
Hans Petter Graver
Professor, UiO

Det er ikke slik at universitets- og høyskoleloven begrenser den valgte rektors oppgave til å lede universitetsstyret og representasjon. Den valgte rektor har den øverste faglige ledelse av virksomheten innenfor de rammene og fullmaktene som styret gir.

Han eller hun er institusjonens øverste leder, med unntak for den administrative virksomheten, som er ledet av direktøren. Dette betyr at rektor både har viktige strategiske oppgaver og ansvaret for store deler av den daglige driften, den som dreier seg om den faglige delen av virksomheten. I disse spørsmål er rektor overordnet universitetsdirektøren. Direktøren er ansvarlig for iverksetting av de vedtak som treffes blant annet av rektor.

Rektor har på styrets vegne det overordnede ansvar for og ledelse av institusjonens virksomhet og fører tilsyn med denne. Dette står klart i lovens § 10-2. Rektor treffer også avgjørelser på styrets vegne når styret ikke er samlet.

Loven skulle være klar nok. Det er derfor vanskelig å se hvordan den skulle kunne utlegges slik Olsen gjør i sitt innlegg. Enda klarere blir den om man leser den i sin rette sammenheng. Bestemmelsen om valgt rektor er i hovedsak en videreføring av den forrige universitets- og høgskoleloven § 10.

Denne loven bygget på en gjennomført funksjonell deling mellom faglige og administrative oppgaver, mellom faglig ledelse (rektor) og administrativ ledelse (direktør). Skillet bygget på at faglige lederfunksjoner er valgte verv, og at de faglige ledere bevarer sin faglige identitet og kompetanse. I den nåværende loven gjelder denne delingen bare når rektor er valgt.

Den valgte rektor utleder sin myndighet fra styret, mens direktørens myndighet er positivt avgrenset i loven. Direktøren er øverste leder for den samlede administrative virksomhet ved institusjonene, innenfor de rammer styret fastsetter, se § 10-3 (2).

Det er viktig å merke seg presiseringen administrative virksomhet. Det betyr at alt som ikke kan regnes som administrativ virksomhet ligger hos rektor på vegne av styret og innenfor de rammer som styret fastsetter.

Det blir derfor helt feil når Olsen skriver at dagens lov setter grenser for at rektor skal kunne «ha en tydelig, selvstendig mening, kunne ta stilling i saker av strategisk viktighet for institusjonen og også gi uttrykk for disse».

Loven bygger tvert imot på det motsatte utgangspunktet; at disse oppgavene ligger til den valgte rektor som en viktig del av den faglige ledelsen av institusjonen. Det er derfor ingen grunn til å endre loven for å opprettholde ordningen med valgt rektor. Mange mener at denne ordningen er viktig nettopp for at institusjonenes faglige ledere skal beholde sin faglige identitet.