Nye læringsutbytter: Det er tid for U’en i FoU

Første fase i innføringen av nye nasjonale retningslinjer for høyere utdanning er fullført, og flere profesjoner har fått forskriftsfestet nye læringsutbytter.

Beveggrunnene for arbeidet med nye læringsutbytter var å heve kvaliteten på utdanningsprogrammene, gjøre utdanningsprogrammene likere på tvers av universitets- og høgskoleinstitusjonene (UH-institusjonene) og samtidig innføre et nytt styringssystem.

Men, heving av utdanningskvalitet oppstår ikke ved å stokke om på ord og begreper. Ordlek kan føre til en praksis som best ligner «keiserens nye klær».

Kvalitetsendring krever utviklingsarbeid. Et eksempel på hva vi mener med utviklingsarbeid: I planene til vernepleierutdanningen er «selvbestemmelse» flere ganger nevnt som en viktig verdi for brukerne av tjenestene. Og studentene skal kunne «utøve beslutningsstøtte».

Overgangen fra selvbestemmelse, som et juridisk utgangspunkt, til praktisk beslutningstøtte krever at teori og beskrevet empiri om beslutningsstøtte studeres, beskrives og gjøres tilgjengelig for studentene og inkluderes i praksisperioder. Det må leses, tilpasses, skrives og formidles – vi kan kalle det for en begrepsmessig eller konseptuell innsats.

Nye læringsutbytter, definisjoner og kombinasjoner av begreper i utdanningsplanene krever at underviserne må gjøre et betydelig utviklingsarbeid. Innsatsen må rettes inn på å fortolke hvordan etablert forskning fra fagdisipliner, kunnskapsområder og praksistradisjoner skal omsettes til noe meningsfullt for profesjonens studenter.

Imidlertid er det så langt i liten grad pekt på hvordan utviklingsoppgavene best bør løses. Utdanningsprogrammene bruker tradisjonelt betydelige ressurser på to av sine viktigste løp; forskning og utdanning. Det første løpet genererer publikasjonspoeng og det sistnevnte studieprogresjonspoeng. Begge løpene er å anse som kjernevirksomheten til utdanningsprogrammene, og kan ikke bortprioriteres.

Den konseptuelle innsatsen for å gjøre generell kunnskap (eksempelvis om selvbestemmelse) om til praktisk nyttekunnskap i tråd med de nye læringsutbyttene (eksempelvis beslutningsstøtte) faller ikke helt naturlig innenfor forskningens mantra om å bevege fagdisiplinenes kunnskapsgrenser et steg videre. Utviklingsarbeidet, det konseptuelle arbeidet, faller heller ikke uten videre innenfor den enkelte undervisers forberedelser til konkrete undervisningsoppdrag.

Altså: Utviklingsarbeid og konseptuell innsats er nødvendig for å unngå ordleker og «keiserens nye klær», men arbeidets karakter indikerer at innsatsen bør rettes mot noe som vi mistenker faller mellom tradisjonell forskning og undervisning. «U»-en i FoU (Forsknings- og Utviklingsarbeid) kan innebære en løsning på hvordan den konseptuelle utfordringen kan møtes.

«U» i FoU-arbeidet kan prioriteres med strategiske midler over en periode på noen år. Statusen for utviklingsarbeidet må heves, og faglige ledelsesvirkemidler bør benyttes. En mer strategisk satsning på å løse de konseptuelle utfordringene utdanningsprogrammene står ovenfor når nye læringsutbytter skal fortolkes, kan innebære at ansattes akademiske friheten blir noe begrenset i en periode fordi innsatsområdet blir mer styrt enn i ordinært forskningsarbeid.

Arbeidet kan ha mer karakter av å være styrte prosesser med klare definerte mål enn ved fri forskning. Årsaken er at de nye læringsutbyttene må fylles med innhold – det er akkurat disse læringsutbyttene og ikke noen andre læringsutbytter i en periode. Akademisk frihet er en grunnpilar, men noen FoU-midler må styres til utvikling av læringsutbyttene.

Produktene ved forskningsarbeid, altså «F»-en i FoU-arbeidet, er som hovedregel produksjon av vitenskapelige manuskripter innenfor nivå 1- og 2 systemet. Sluttproduktene av den konseptuelle innsatsen i U-en kan ha som ambisjon å levere sluttprodukter i tellende vitenskapelige tidsskrifter, men det bør i større grad åpne opp for at sluttproduktet blir publisert som lærebøker og fagartikler i profesjonenes tidsskrifter.

Vi har å gjøre med et innsatsområde som også bør fungere meritterende for de ansatte i profesjonsutdanningene som bidrar til viktige og helt nødvendige avklaringer og utvikling for utdanningsprogrammene.