Debatt ● Sverre Rustad
Hagtvets universitet
Bernt Hagtvets mange utfall mot det han oppfatter som forfallet ved norske universiteter hviler på et premiss om at alt var mye bedre før. Her er noen personlige erfaringer.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg begynte å studere engelsk ved Universitetet i Oslo i 1977. Universitetet hadde da vært gjennom en ekspansjonsperiode der de ansatte mange nye i fast stilling, inkludert mange uten doktorgrad. Flere var briter med bare bachelorgrad, eventuelt pyntet med tittelen «M.A.», som en kan få etter en viss tid ved universitetene i Oxford og Cambridge (og Dublin) uten å gjøre noe mer. Noen publiserte lite eller ingen ting.
Dette var lærerne som skulle innvie studentene i teori og forskningsmetode. I tillegg la de beslag på stillingene slik at det ble stillingstørke for mulige norske forskerrekrutter i mange år etterpå.
Grunnfagsstudiet i engelsk inneholdt omtrent like deler amerikansk og britisk litteratur. På amerikansk side sa lærerne straks at «vi bekjenner oss til nykritikken, det vil si at vi legger noen nærmere angitte prinsipper til grunn for hvordan vi tilnærmer oss en litterær tekst.» Litt sent i forhold til når nykritikken var på høyden, kanskje, men et godt grep undervisningsmessig fordi det stimulerte til diskusjon blant studentene og ga oss verktøy til å argumentere. På britisk side var det ikke noe system, ingen ting tydet på at lærerne snakket med hverandre, og kvaliteten på undervisningen var variabel, for å si det forsiktig. På et av kursene jeg tok da jeg gikk videre til mellomfag, besto undervisningen for en stor del av høytlesning.
Ingen av lærerne nevnte postmodernisme, poststrukturalisme eller andre trender som påvirket det intellektuelle livet ute i verden. Habermas var et fremmedord. Bare en eller to var kjent som forskere internasjonalt.
På et av kursene jeg tok da jeg gikk videre til mellomfag, besto undervisningen for en stor del av høytlesning.
Sverre Rustad
Hagtvet vil ha tilbake ex.phil. Men ex.phil. er ikke avskaffet, det har bare fått en annen form. Jeg har en sønn som har mastergrad i engelsk litteratur. Mens jeg ikke så noen sammenheng med ex.phil. før langt ut i hovedfagsstudiet, skrev han ex.fac.-oppgave om den hermeneutiske sirkel allerede tidlig i bachelorstudiet, et svært relevant tema for en litteraturstudent. Med andre ord: ex.phil./ex.fac. består, om ikke i alle utdanninger, men mer integrert. For mitt kull var den store beholdningen av ex.phil. Trond Berg Eriksens forelesningsserie om oldtidens filosofi, som ble avsluttet med stående applaus i Gamle festsal. Vi landet fort igjen da læreren i det påfølgende kurset i middelalderens filosofi brukte ord som «abstrus» i første forelesning.
Poenget med disse eksemplene er ikke å henge ut noen, men å illustrere at ulikt kvalifiserte lærere var overlatt til seg selv, uten noen kvalitetsvurdering eller systematisk evaluering. Ingen tok tak i eventuell kvalitetssvikt.
Hagtvet besværer seg spesielt over Kvalitetsreformen, som han mener ikke fortjener navnet. Før reformen besto et vanlig studieløp på HF-fakultetet av ett eller to grunnfag i språkfag, supplert med f.eks. historie. Språkfagene hadde en parallell struktur med grammatikk, litteratur, kulturkunnskap m.v. Det vil si at etter å ha gjennomgått grunnleggende begreper innenfor grammatikk og litterær analyse med utgangspunkt i ett språk, f.eks. fransk, begynte studentene mer eller mindre på nytt igjen på neste språk. Istedenfor progresjon beveget vi oss sidelengs, mens dagens studenter kan konsentrere seg om ett fag i tre år. Hagtvet liker ikke effektivitet, men det er vel ikke modellen med dublering av innhold han vil tilbake til?
Et påfallende trekk ved Hagtvets mange innlegg er for øvrig i hvor liten grad han har brydd seg med å sette seg inn i sakene han omtaler. I en debatt på Dagsnytt 18 den 8. august spurte han retorisk hvor mange norske studenter som fullfører på normert tid, og svarte selv: «ikke mange». Faktum er at det er over halvparten både på bachelor- og masternivå, og så kan en selvsagt diskutere om det er bra nok. «Hvor er den samlede evalueringen av den norske forskerutdanningen», spurte han ved en annen anledning. Den kom i 2012, er lett tilgjengelig og var overveiende positiv.
Hagtvet legger skylden for alt han ikke liker på Bologna-prosessen, men hva den skulle ha med dette å gjøre er vanskelig å se. Institusjonskategorier har ikke vært noe tema i Bologna-sammenheng, og prosessen mot en «opprykksordning» i Norge startet før Bologna-erklæringen, nærmere bestemt i 1997, da Stortinget vedtok å be departementet legge til rette for at private høyskoler kunne få status som vitenskapelig høyskole og universitet. Dermed trengtes det kriterier, og fremsynte ledere ved statlige institusjoner skjønte raskt at de også måtte gjelde for dem, slik at det åpnet seg en mulighet for å endre institusjonskategori etter en konkret vurdering. Kriteriene ble foreslått av Mjøs-utvalget og vedtatt av stortinget i forbindelse med Kvalitetsreformen.
Noen som leser dette innlegget, vil vite at jeg er ansatt i Kunnskapsdepartementet. Det er i denne sammenhengen en biografisk tilfeldighet.
