Gripende om lyden av metal

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Paret Ruben (Riz Ahmed) og Lou (Olivia Cooke) utgjør metallbandet Blackgammon. I de innledende scenene er de på turne i en bobil. Han på trommer, hun på gitar og vokal. Det er fullt øs på lydutstyret. Her spilles bakoversveis på publikum! Helt innledningsvis i filmen er vi med på det som leder opp til dens dramatiske omdreiningspunkt.

Fakta

Sound of Metal

• Premiere: 05.02.2021
• Skuespillere: Riz Ahmed, Olivia Cooke
• Sjanger: Drama
• Regi: Darius Marder
• Manus: Darius Marder og Derek Cianfrance
• Nasjonalitet: USA
• Aldersgrense: 9 år

Ruben begynner å oppleve kraftig tinnitus, og raskt er han i prinsippet døv. Et besøk hos en lege bekrefter situasjonen. Legen gir ikke mye håp. Det er selvfølgelig mulig å operere inn implantater, men det vil koste flere hundre tusen, og operasjonen dekkes ikke av helseforsikringer. Lydsporet i filmen er utformet slik at vi hører den meget begrensede lydverdenen som Ruben får med seg. Det bidrar til at vi kommer enda tettere på hans opplevelse av situasjonen.

Til å begynne med forteller ikke Ruben noe om skaden til Lou. Men hun finner ut av det etter at han i fortvilelse løper av scenen midt i en låt.

Lou assisterer Ruben med å lete etter behandling. Hun finner via en venn et miljø av døve i en avsidesliggende trakt. Det er et slags kollektiv, eller kanskje vi skal kalle det en landsby. Her er alle døve, og de er felles om å tenke positivt om sin situasjon. Å være døv skal ikke bety dårligere livskvalitet. Sammen gir de hverandre styrke.

Ruben er svært tvilende til at dette er noe for ham, men går med på å flytte inn. Han deltar i landsbyens aktiviteter og lærer seg for eksempel tegnspråk. En stund ser det ut til at han tilpasser seg levesettet. Men tanken om implantatene slipper aldri.

Filmen har klare eksistensielle overtoner. Den reiser spørsmålet om funksjons-nedsettelse også nødvendigvis innebærer funksjons-hemming. Skal den som utsettes for funksjonsnedsettelsen akseptere den fullt ut og gjøre nye livsvalg som innebærer å skifte både selvforståelse og sosialt miljø? Eller er det rette valget å kjempe mot, minske følgene av nedsettelsen så mye som mulig med tekniske hjelpemidler og streve etter en tilværelse der en kan gli umerkelig inn blant alle de som ikke er rammet av funksjonsnedsettelser?

Den viktigste grunnen til å like denne filmen heter Riz Ahmed. Filmen bæres på hans skuldre. Ruben er også tilstede i nesten hvert eneste bilde gjennom filmen. Det er hans spill, ofte nært og gripende som trekker oss gjennom fortellingen. Vi ser at han diskuterer sin nye situasjon med seg selv, hele tiden. Det er fint at fortellingen spinner rundt en tøff mann fra et rockemiljø. Han blir like sårbar som enhver annen antagelig ville blitt i samme situasjon.

De andre karakterene i landsbyen er mindre interessante, og føles mer plassert inn for å vise fram "funksjons-nedsettelsen-positiviteten".

Deler av denne filmen er engasjerende og gir innsikt. Men dessverre har regissør og manusforfatter Darius Marden og medforfatter på manus Derek Cianfrance gjort enkelte valg for manus som skygger for fortellingens troverdighet. Det er ikke annet enn underlig at Ruben plutselig (og relativt motvillig) befinner seg helt alene i døvelandsbyen uten kontakt med kjæresten eller noen andre bare timer (eller er det kanskje et par dager) etter at han oppdager hørselsprobleme. Ett viktig premiss for å bo der at all kontakt med omverdenen opphører. Telefon og bilnøkler må leveres inn.

Det er også merkelig at han i dette kollektivet må inngå i et slags AA-opplegg der han må bekjenne at «I am an addict». Rubens tøffe fortid, som han tydeligvis deler med mange i døvelandsbyen (!), har absolutt ingenting med resten av fortellingen å gjøre. Ruben framstår altså ikke som ex-narkoman i filmens første del, men blir det plutselig når han kommer til landsbyen. Når vi blir kjent med Ruben og Lou i begynnelsen av filmen er det ikke heroin som serveres, det er grønnsakssmoothier som han kjærlighetsfullt lager til henne og serverer på senga om morgenen. Temaet om rusavhengighet følges heller ikke opp senere i hendelsesforløpet.

Disse valgene skaper de dramaturgiske overgangene mellom de innledende og de neste scenene. Men de fungerer dessverre ikke når vi skal vurdere dem som filmhåndverk fordi de trekker oss vek fra de viktige hoved-dilemmaene som presenteres.

Ikke desto mindre; Sound of Metal, gir et gripende bilde av den første tiden et menneske erfarer en funksjonsnedsettelse. Og den diskuterer alternativene som hovedkarakteren må finne ut av. Derfor vil mange like den.