Gripende om flukt og tiden etter flukten

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Flukt er en dokumentarfilm, men er så levende i uttrykket at den også kan oppfattes som et godt fortalt eventyr (i beste forstand av ordet). Eventyret er her rett nok i store deler ett av det mørke og dystre slaget. Flukt er ikke noe man driver med for å skaffe seg en eventyrlig opplevelse. Det er blodig alvor, og nettopp det alvoret utvikles med fintfølende hånd i Flukt.

Flukt forteller historien til Amin. Han er afghaner, 36 år, og bosatt i København. Idet vi møter ham er han i et forhold med Kasper, og han har nettopp fått tilbud om en post doc-stilling ved Princeton University i USA. Han har ikke ennå fortalt Kasper om tilbudet, og er redd kjærestens reaksjon, fordi den betyr å reise bort. Vi er med andre ord invitert inn i Amins nye liv, som skandinav med fluktbakgrunn.

FAKTA

Flukt

Premiere: 22.10.2021

Sjanger: Dokumentar

Regi: Jonas Poher Rasmussen

Manus: Jonas Poher Rasmussen og Amin

Nasjonalitet: Norge / Danmark

Aldersgrense: 12 år

Språk: dansk/engelsk/dari

Amin er dessuten i ferd med å nøste opp i sin historie, særlig den delen som omhandler flukten fra Kabul over 20 år tidligere.

Helt i begynnelsen av filmen begynner han på en samtale med en venn, først liggende på en sofa - som i en terapisituasjon - senere som en vanlig samtale. Deres samtale utgjør den viktigste delen av lydsporet gjennom hele filmen. Det er litt uklart om vennen er hans terapeut, eller bare en vanlig venn. Det er faktisk regissør Jonas Poher Rasmussen, som har tegnet selv inn som aktør i fortellingen. Han er også en personlig venn av Amin i det virkelige livet. Akkurat denne detaljen (hvem samtalepartneren faktisk er) er uklart fortalt, og det er en svakhet ved filmen. Jeg gjetter på at Khronos forskningskompetente publikum vil legge merke til denne detaljen: slikt bør redegjøres for!

Når det er sagt; samtaleformen kler filmen godt. Den gjør at detaljer i historien legges på etter hvert i et rolig tempo, at vennen kan spørre om ting han lurer og at den informasjonen Amin deler mer og mer danner et forståelig bilde.

Rasmussen har laget en tankevekkende film om flukt og konsekvenser av flukt. Den er lavmælt i stilen. Men dens viktigste kvalitet er at den - nettopp via den nevnte dialogen - menneskeliggjør flyktningen. Han blir ikke bare en figur i nyhetene, en aktør i den politiske debatten - han blir en vi alle kan identifisere oss med. Situasjonene han utsettes for og valgene har tar er til å forstå, også for oss som ikke har fluktbakgrunn. Sannsynligvis ikke fullt ut, men iallfall tilstrekkelig til at vi tilbys innlevelse. Ikke minst får vi et innblikk i et dilemma som vi kjenner fra nyhetene; asylsøkerens vanskeligheter som forfølger ham når han ikke har fortalt alle detaljer om flukten helt ut sannferdig for å beskytte sin familie. Dette temaet er fortalt fram på en måte som er til å lære av.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Filmpublikummet får en kompleks og omskiftelig fortelling. Flukten, slik den fortelles fram her, er ikke bare en reise fra A til B. Her er menneskesmuglere, transport i lukkede containere, upålitelige hjelpere - og mange andre elementer vi som følger nyhetsmediene har fått med oss om flukt. I filmen blir de svært konkrete. Tilfeldighetenes spill tematiseres også. Amins flukt går gjennom flere land, den inneholder både tilsynelatende suksesser og tilbakeslag. Og den tar lang tid, virkelig lang tid. Prøvelsene er større enn de fleste av oss har erfart i egne liv.

Det er nettopp her vi finner filmens virkelige styrke. Det er blitt laget gode filmer om flukt før også. Men denne lodder dypere i menneskesinnet enn en del av dem vi har sett tidligere. Amins fortelling er rik på hva som kan hende under en flukt, og hva det gjør (kan gjøre) med mennesker å flykte. Dessuten forteller den på en gripende måte om livet etter flukten. Når flyktningen har kommet fram, er nemlig ikke alle problemer løst. Det er kanskje denne delen av filmen som aller mest gir ny innsikt.

Animasjonen holdes stort sett i samme stil gjennom filmen, og den er godt utført - levende og illustrerende. I noen sekvenser benytter Rasmussen en mer dramatisk og litt mindre figurativt orientert stil i svart-hvitt. Og han bruker noen filmede sekvenser, stort sett fra tv-nyhetene i de periodene flukten fant sted. Gjennom denne blandingen av uttrykk oppnår han både å gjøre fortellingen universell (først og fremst gjennom animasjonen og den pågående samtalen) og å tidfeste den (via de filmede sekvensene).

Flukt er rett og slett en veldig god film. Den er en nordisk samproduksjon. Rasmussens film ble tildelt prisen for Beste dokumentar på årets Sundance festival, og for Beste film på animasjonsfestivalen i Annecy, Frankrike. Det at Flukt har sanket to så ulike priser forteller noe om spennvidden i filmen.

Flukt ble laget før den siste utviklingen i Afghanistan. Det er slående hvordan den likevel gir høyaktuelle kommentarer til de siste månedenes hendelser; at okkupanten trekker seg ut og at Taliban skaffer seg dominans. Hendelsene i 1989 og i 2021 har klare paralleller.

Det viktigste med Flukt er likevel det menneskelige dramaet; håp, savn, redsel og fortvilelse - og hvordan alt dette kan sorteres og takles - mens det pågår og i ettertid.