Glemte studentene i bærekraftprogrammet
Bærekraft. Rektor på Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen, åpnet bærekraftskonferansen ved å hilse spesielt velkommen til studentene i salen. Men hvor er vår tilstedeværelse i programmet?
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Første dag av årets bærekraftskonferanse er over, og de oppmøtte har blitt guidet gjennom innlegg og paneldebatter ledet av direktører, professorer og seniorer fra ulike bransjer i og rundt akademia. Alle med ulike tilnærminger til hvordan vi kan bli bedre til å jobbe sammen for å nå bærekraftsmålene.
Samarbeid for å nå målene. Flere av debattantene åpner sine innlegg med å svare på sitt eget spørsmål; hva er mitt favorittmål? Selvsagt mål nummer 17 - samarbeid for å må målene, gjentas. Men som student opplever jeg at de er redde for å la oss komme til ordet. Er de redde for å bli utfordret på handling fremfor ord?
I år som de tidligere årene gjentas mantraet «vi vet hva vi må gjøre, vi må bare handle» og «det eneste vi trenger for å gjennomføre dette er å jobbe for mål 17 - samarbeid for å nå målene». Men som studenter ser vi bare store ord, og lite handling. Hvis alle vet løsningen, når skal dere starte å gjøre de store omveltningene?
Etter konferanseslutt er det tilbake til gamle vaner: det er for vanskelig å gjøre ubehagelige endringer. Og et klapp på hodet fra rektor: bra du engasjerer deg!
Anja Landsverk og Marion Gustavsen
Nestleder i Norsk Studentorganisasjon, Felipe Garcia, (som forøvrig har vært eneste student representert på scenen) fikk to minutter under åpningen av konferansen til å belyse studentenes stemme. Han var klinkende klar; involver oss!
Garcia har helt rett. Vi har viktige innspill. Vi tør å komme med løsningsforslag. Noen av de er radikale, men vi tør å sette fingeren på hva som gjør at vi ikke når målene. Hvordan skal vi f.eks klare å nå målene når det fortsatt blir delt ut lisenser til å lete etter olje? Vi tør å peke finger på det som er upopulært. Det er kanskje derfor vi blir utelatt fra panelene.
Etter konferanseslutt er det tilbake til gamle vaner: det er for vanskelig å gjøre ubehagelige endringer. Og et klapp på hodet fra rektor: bra du engasjerer deg!
