Kronikk Nogueira, Bjørkan og Dale

Går det an å forske sammen med – og ikke kun for – sivilsamfunnet?

Hvordan fungerer det i praksis når forskere uten trening i medvirkningsmetoder får ansvar for økt samarbeid mellom forskere og andre samfunnsaktører?

Samproduksjon av kunnskap blir et stadig viktigere krav overfor forskere, som får ansvar ikke bare for at forskningsresultater skal gagne samfunnet, men at andres kunnskap påvirker hele forskningsprosessen, fra problemidentifisering til (mulige) løsningsforslag, skriver innleggsforfatterne.
Samproduksjon av kunnskap blir et stadig viktigere krav overfor forskere, som får ansvar ikke bare for at forskningsresultater skal gagne samfunnet, men at andres kunnskap påvirker hele forskningsprosessen, fra problemidentifisering til (mulige) løsningsforslag, skriver innleggsforfatterne.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er snart søknadssesong hos Norges Forskningsråd. Det kreves i stadig økende grad at akademia samarbeider med andre aktører – ofte omtalt som «sivilsamfunnet» – i prosjektene som finansieres. I september er det stort sett kompetanse- og samarbeidsprosjekter som lyses ut. Det betyr at forskere over hele landet nå jobber knallhardt for å få ferdig sine prosjektforslag, og i den prosessen mobiliserer de en god del aktører i næringsliv og samfunnet.

Ett felles mål ligger til grunn for alle søknadene: å møte vår tids utfordringer basert på toppmoderne kunnskap og teknologi. Dette er ikke tilfeldig. Dagens politikk-landskap for forskning, utvikling og innovasjon fører til at kunnskapen som produseres helst skal være anvendt og det er mye snakk om misjonsorientert innovasjonspolitikk. Men å virkeliggjøre prosjekter som skal endre verden over natten er slett ikke lett. Ikke minst krever det en aksept for at forskning alene ikke kan besvare alle spørsmål, ei heller løse alle utfordringer.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Denne anvendte forskningspolitikken og visjonen om at vitenskapsproduksjon skal være åpen, inkluderende og demokratisk operasjonaliseres gjennom det som kalles samproduksjon av kunnskap. Dette er basert på en anerkjennelse om at det finnes ulike typer kunnskap og et mangfold av eksperter, også utenfor forskerkollegiet og akademia. En annen sentral forståelse er at fakta og verdibaserte synspunkter ikke lar seg enkelt skille. Et eksempel er diskusjonen rundt «det grønne skiftet» og den omstillingen dette vil medføre.

Deler av debatten er preget av vitenskap og fakta, men det som virkelig gjennomsyrer den er et sammensurium av ulike sterke meninger, verdier, vaner, identiteter, bekymring for sosial urett begås, politisk ståsted, næringsinteresser og livssyn. Samproduksjon av kunnskap reflekterer at også Forskningsrådet i større grad finansierer forskning der kunnskapsproduksjon for politikk og forvaltning i viktige samfunnsspørsmål skal forstås som mer enn objektiv og verdinøytral forskningskunnskap, og skal inkludere et bredere kunnskapsgrunnlag. Denne utfordringen spilles så over til forskerne, som får ansvar ikke bare for at forskningsresultater skal gagne samfunnet, men at andres kunnskap påvirker hele forskningsprosessen, fra problemidentifisering til (mulige) løsningsforslag.

Innsatsen og tiden som investeres for å få et forskningsprosjekt finansiert er stor, og krever at det bygges nettverk både i og utenfor akademia, og en betydelig koordineringsinnsats. Dette fokuset har økt i takt med ideen om hvordan forskningsproduksjon skal gjøres: mens det tidligere ble utlyst prosjekter som skulle gjøre forskning for samfunnet, skal forskning nå gjøres for og med samfunnsaktører.

Innsatsen og tiden som investeres for å få et forskningsprosjekt finansiert er stor, og krever at det bygges nettverk både i og utenfor akademia, og en betydelig koordineringsinnsats.

Mange forskere har ikke faglig bakgrunner som forbereder dem på hvordan man kan jobbe med sivilsamfunnet både med tanke på involvering og kommunikasjon. Selv om noen er vant til å formidle forskningen sin for eksempel i kronikker, skjer dette som regel ikke i en dialog med brukerpartnere. Å jobbe sammen med praksiseksperter som likeverdige bidragsytere er nytt for mange, og krever innsikt i etiske problemstillinger, samt metoder som bidrar til å kartlegge utfordringer knyttet til for eksempel makt og kjønn. Vi vet av erfaring at det er mange forskere som lærer på sparket - gjennom prøving og feiling - de ferdigheter som trenges for å lykkes. Til det har samfunnsvitere et forsprang.

I en nylig publisert forskningsartikkel reflekterer vi over tidligere erfaringer fra tverrfaglige prosjekter der samproduksjon av kunnskap har vært en viktig metodikk. Vi peker på fem hovedpunkter som prosjektledere bør ha et fokus på for å lykkes:

  1. Samle prosjektdeltagerne gjennom et felles mål og ha oversikt over de ulike motivasjonene de har for å delta.
  2. Vær forsiktig med å forholde deg til konsensus som en «hellig gral». Selv om ideen om konsensus er forlokkende, er det ofte en flyktig tilstand i praksis. Med konsensus som mål står man i fare for å «forske seg bort» fra politiske og etiske utfordringer – det vil si å unngå de mest potente konfliktområder og de vanskeligste problemstillinger for å sikre konsensus - og dermed i praksis gjøre forskningsarbeidet mindre relevant.
  3. Oppmuntre til forståelse for og verdsettelse av forskjellige typer ekspertise. Praksiseksperter og fageksperter har ulikt ståsted og ulik kompetanse, men samarbeid krever sterkt fokus på og kvalitet i internkommunikasjon, og en kontinuerlig innsats med å skape forståelse og respekt for hverandres ståsted og meninger.
  4. Pass på at det finnes et trygt miljø for utveksling av pågående arbeid, og at den ikke lekkes ut. Det er ikke uvanlig at deling av kunnskap og meninger om kontroversielle temaer kan bety at deltakere innrømmer å ha gjort noe uetisk, ulovlig, diskrediterende eller som skader dem i noe måte. Tillit er derfor helt avgjørende.
  5. Ha forståelse for forskernes ønske om å etterstrebe nøytralitet i politisk belastede territorium. Samproduksjon av kunnskap presser forskere til å vise usikkerhet og presser dem ofte ut av komfortsonen. For dem kan omdømme og troverdighet stå på spill.

Reelt samarbeid innebærer mye mer enn å samle mennesker sammen i et rom (digitalt eller fysisk) og forvente at de greier å produsere kunnskap eller gi råd om noe. I en svært polarisert verden, det både er en økende skepsis og tillit til vitenskap, er det helt avgjørende at samproduksjon er noe mer enn en retorisk øvelse basert på byråkratiske krav fra finansieringskilder om brukermedvirkning og inkludering av praksiseksperter.

Med fare for å høres ut som vi gråter for vår syke mor, vil vi her slå et slag for samfunnsvitenskapens rolle for å få til samproduksjon av ulike slag. Samfunnsvitenskapelige metoder er et essensielt bindeledd for troverdighet, legitimitet og innflytelse i tverrfaglig forskning. Men det krever at det gjøres av folk som er trent i slike metoder, hvis ikke kan resultatet bli det motsatte: mer skepsis, mindre troverdighet og lavere legitimitet.

Powered by Labrador CMS