Ganske tett på Trond Giske - men kanskje ikke tett nok?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For mange år siden så jeg den ekstremt gode og høyt rangerte fotballspilleren Ronaldinho, spille hjemmekamp for Barcelona mot Racing de Santander. Ronaldinho holdt seg oppe ved motstanderens mål det meste av kampen. Med jevne mellomrom klarte laget hans å spille ballen opp til hans posisjon, og tre ganger driblet han den inn i mål på spektakulært vis. Det var fotballkunst av svært høy klasse.

FAKTA

Trond Giske - Makta rår

Premiere: 11. mars 2022

Regi: Håvard Bustnes

Aldersgrense: Tillatt for alle

Jeg kom til å tenke på denne måten å spille på når jeg hadde sett Trond Giske - Makta rår. På ett punkt passer ikke analogien; Giske er nok mer av en lagspiller enn det jeg opplevde Ronaldinho som denne dagen. Men bildet av den svært kompetente spilleren som tør å gripe sjanser og som vet nøyaktig hva han skal gjøre i pressede situasjoner, står seg. Slik framstår også Giske i filmen.

Allerede i den innledende scenen proklamerer han at han egentlig ikke har noe å si om det som er blitt hetende Giske-saken. Men at han mer enn gjerne tar med filmskaperen på valgkampturne i Trøndelag og Nord-Norge i sin halvgamle Volvo med den lille rødmalte - og etter hvert godt kjente - campingvogna på slep.

Regissør Håvard Bustnes film om Trond Giske ble svært annerledes enn filmskaperen hadde planlagt. Da han begynte å planlegge prosjektet var Giske på vei opp. Idet filmingen begynte, var han allerede på vei ned. Saken hadde «sprukket» i mediene. Vi kjenner historien godt, den handler om seksuell trakassering og upassende oppførsel overfor yngre kvinner i Arbeiderpartiet.

Filmen er blitt til gjennom at Bustnes har klippet sammen opptakene av Giske på tur og hjemme med nyhetsoppslag fra hendelsene underveis og kommentarer fra journalister og politikere som har fulgt saken. Bustnes spenner opp et lerret der han ordner dramaets hendelser kronologisk. Det er med på å synliggjøre nettopp hvor dramatisk denne moderne politiske og mediale fortellingen faktisk var. For dette ble også en fortelling om hvordan mediene opptrådte. Mange vil huske at VG måtte beklage sin dekning av «Vulkan-videoen».

Vi møter også noen av varslerne, og det er viktig for denne fortellingen. De forteller med sine ord hvordan de har opplevd Giskes handlinger og hvordan de har opplevd å varsle.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Gjennom filmen får vi innblikk i de mange dimensjonene saken har: Metoo, forholdet mellom politikk slik den forstås fra Trøndelag («grasrota») versus i Oslo («eliten») og forholdet mellom måten yngre og eldre lokalpolitikere i Arbeiderpartiet forstår hendelsene i saken. En negativ partikultur identifiseres av unge AUF-ere.

De fleste av dem Giske møter på sin turne er på hans alder eller eldre. De uttrykker alle at de støtter ham. «Trond ser hele landet», sier en av dem. Og kun med ett unntak kommenterer de ikke anklagene om upassende seksualisert oppførsel. Og han som kommenterer på det mener i en dialog med Giske inne i campingvogna at saken er overdrevet - noe Giske ikke svarer på. Det som er hovedsaken for AUF-erne, er er et ikke-tema for de eldre. Kanskje må det en ny film til for å finne ut av det åpenbare konliktstoffet som ligger i de ulike posisjonene. Her får vi bare «lukte på» det. Det er synd.

Selv så tett Bustnes har vært på hovedpersonen, får vi kun noen få glimt av Giske i ubesluttsomme situasjoner. Giske kan spillet ut og inn, og skjønner godt hvordan han skal opptre. Han er en ekte spiller av Ronaldinho-typen. Derfor blir det mange håndtrykk med lokale partifeller i småkommunene i Trøndelag (Giske går fra bord til bord på møtene i de små partilagene), men mindre om mannens egne vurderinger. Det kan vi til en viss grad forstå, Giske vet hva han risikerer ved å snakke åpent. Og som han sier flere ganger i filmen; jeg beklaget mine handlinger i Dagsrevyen 21. desember 2017.

Men for filmen blir det et savn at han ikke gir mer av seg selv. Man kunne forestilt seg at han ville benyttet sjansen i dette formatet, der han «hadde scenen» i drøye halvannen time. Mange vil mene at også saken hadde tjent på en mer kommunikativ Giske. AUF-erne, partiets framtid, er iallfall tydelige på hva de mener.

Bustnes ser ut til å være den mediepersonen som har fått aller tettest tilgang til Giske i disse dramatiske årene. Han er en svært erfaren og kompetent regissør som et par ganger underveis legger inn en viss tvil om hvorvidt han er kommet for tett på Giske, og dermed blitt farget av sin aktør. Det er en klok refleksjon. Samtidig er det mulig å ønske seg mer dypdykk utfra denne nærheten enn det vi har fått her.

Begrepet kinodokumentar er blitt et gjengs begrep de siste årene på dokumentarer som tåler at vi «ofrer» en kveld på dem, og som fortjener at vi ser dem i stort format. I Trond Giske - Makta rår møter vi en mann på reise i ulendt terreng, og der mye av fortellingen drives videre av innklippede nyhetsreportasjer fra enkelthendelsene. Altså fra raske bilder som flyr over skjermene våre hver dag, enten de er små og håndholdte eller flatskjermer i stua. Nettopp disse bildene blir annerledes i kinosalen. Der ledsages de dessuten av de politiske kommentatorenes «etterpåblikk», ved at de gis mulighet til å reflektere på en annen måte enn i nyhetsvirkelighetens kjappe hverdag. Bustnes sin film fortjener betegnelsen kinodokumentar. Den gir oss mulighet til å stoppe opp ved mannen, saken og hendelsene for å bli både berørt og litt klokere.

Samlet sett er Trond Giske - Makta rår en god film om en moderne og fremdeles aktuell fortelling om Norge. Men den gjør oss sultne på enda mer dyptpløyende stoff om flere av de temaene den behandler.