Frisørene og oss andre - etter koronaen

Spørsmålet som sikkert alle akademisk relaterte individer i disse dager sloss med er hvordan kan det som nå skjer utnyttes til bedring av både måten vi lærer, forbruker og forflytter oss på. Det er allerede en gryende debatt om disse forholdene.

Det som vi imidlertid ikke har så høyt oppe på agendaen er hvordan korona vil endre de økonomiske forhold rundt universitetene. Vi har sett på norske universitet som nokså sikre arbeidsplasser med en rik stat i ryggen mens mange andre land opplever større økonomisk usikkerhet.

Harald N. Røstvik

Professor, byplanlegging, Institutt for Sikkerhet Økonomi og Planlegging (ISØP), Universitet i Stavanger

Det pussige er at norske universiteter langt på vei har gått under presseradaren. Dette kan skyldes at statsråd etter statsråd har stått frem og hyllet enkelte, utvalgte grupper og forbigått andre i stillhet. Søkkrike oljeselskaper som man skulle tro hadde lagt til side litt for en «rainy day» skal for eksempel nå gis 100 milliarder kroner i statsstøtte via forbedrete avskrivingsregler og utsatt skatt. Sykepleiere trekkes frem og klappes på skuldrene, hvilket er på sin plass, men vi vet fra tidligere at altfor mange trykk ovenfra og ned på skulderen kan virke nedtrykkende, fordi sykepleierne jo har sloss i årevis for å påpeke feilene som nå er synlige i helsevesenet. De er heller ikke blitt belønnet som andre.

Utdannelse verdsettes tydeligvis ikke. Hvorfor skal for eksempel en nokså ufaglært ansatt i et statseid oljeselskap tjene tre ganger så mye som en offentlig ansatt og velutdannet sykepleier? Hvorfor skal toppsjefen i Equinor, Eldar Sætre, som har jobbet hele sitt liv i selskapet og kommet til topps med opprykk og ikke rekruttert fra basen av verdens beste ledere - tjene 20 millioner i året (2019)? Det er 50 ganger mer enn en sykepleier? Og hvorfor skal han som leder av et statseid selskap tjene 20-25 ganger mer enn en statsfinansiert universitetsprofessor? Er han 25 ganger klokere eller arbeider han 25 ganger mer?

Vi må dessverre konstatere at Staten som arbeidsgiver forskjellsbehandler og det må staten slutte med. Urimelige forskjeller må utjevnes.

Det pussige er at den samme staten ser ut til å gå ut fra at universitetene er så omstillingsdyktige og de ansatte så positive og idealistiske at de får til det meste – sånn uten videre. Vi flytter hjem til hjemmekontoret som jo slett ikke fungerer like godt hos alle, skal man tro media. Vi tar økte strømregninger og økte dataregninger uten å blunke. Ingen klager og fagforeningene er tause.

Derimot viser regjeringen en rørende omsorg for landets frisører. Det sier mye om prioriteringer. Jeg vet ikke hvor mange ganger frisørene er trukket frem av diverse statsråder og statsministeren selv, men det er uforholdsmessig mange og på bekostning av andre grupper. DET sier noe om hvor opptatte politikerne er av permanenten sin. De er tilsynelatende mer opptatt av den enn av de hundretusener av studenter, mange av dem langt hjemmefra, og universitetsansatte som også på noen timer fikk sine rutiner endret og måtte lære seg nye måter å arbeide på.

Men når Eldar Sætre nå er sikret sin lønn, sykepleierne har fått sine klapp på skulderen men ingen lønnsøkning, frisørene har fått sin rørende omsorg fra landsmødrene og -fedrene og startet opp (uten ansiktsmasker), da er det kanskje på tide å tenke på universitetene, eller ?

Jeg spør: Hva skal vi gjøre når høsten kommer og studenter som har sagt ja til studieplass ikke møter opp pga reiserestriksjoner eller redsel? Hvordan skal vårt studiepoengbaserte system for belønning fra moder stat håndteres da? Denne debatten må vi snart ta og våre fagforeninger må ta tak i staten og snakke med den om dette.

I Storbritannia raser debatten om dette allerede og Financial Times og The Economist har begynt å beregne de potensielle økonomiske tapene. Ja da, de har et litt annet system der, men mye vil bli likere etter Korona. Hva skjer med tapene fra studentboligutleie, kantiner og konferanser når folk ikke møter opp? I noen land vurderer man nå å rekruttere flere studenter fra hjemmebasen men Norge har vel ikke en stor unyttet hjemmebase?

Poenget er: Universiteter er ikke små frisørbedrifter? De er heller ikke og kan ikke behandles som en hvilken som helst annen produserende industribedrift. Selv om jo studiepoeng- og kandidatproduksjonen vår går sin gang er vår oppgave også å utvikle og formidle kunnskap som samfunnet trenger å få tilgang til og det raskt – ny kunnskap. Landet er faktisk helt avhengig av oss, som fremtidslaboratorier. Vi må hindre at vi blir museer.

Vi må spørre: Hvordan vil den digitale dreiningen undervisningen nå har tatt påvirke interessen for å fortsette dette slik at studentene faktisk ikke trenger å møte opp på Campus for å bli utdannet. Det er jo ingen hyggelig tanke at den sosiale delen skal nedbygges men vi må kanskje se i øynene at den digitale løsningen både er praktisk, økonomisk og ganske miljøvennlig da den eliminerer en masse reiser.

Jeg tok mitt første Massive Open Online Course (MOOC) ved Colombia University, New York for mindre enn ti år siden, den gang for å teste hvordan det fungerte. Det deltok over 100.000 studenter fra hele verden, just like that. Det må jeg si var en positiv opplevelse som jeg siden har utforsket. Nå etter koronaen kan det også være andre som ønsker å gjøre det, som har fått teften på digital online læring.

Hva gjør det med de norske universitetene og hva gjør det med de norske universitetsbyene?