Fra hiphop til HiOA-topp

Frode Eika Sandnes er prorektor for forskning, utvikling og internasjonalisering ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), og dermed nestkommanderende - som rektor og styreleders stedfortreder.

Han ble født med albinisme for 44 år siden, og er dermed svaksynt og lysømfintlig. Det blir begått drap, overgrep og menneskerettighetsbrudd mot mennesker med albinisme flere steder i verden. Og det finnes både forretningsfolk og heksedoktorer som er villige til å betale store summer for en kroppsdel fra mennesker med albinisme.

Sandnes vokste opp på Ellingsrud, Oslo øst. Men selv om han ikke så hva som sto på tavla gjennom hele barneskolen, gikk han ut som beste student i data ved University of Newcastle i 1993. Fire år senere hadde han tatt sin doktorgrad ved Universitetet i Reading og fra 2006 har han vært professor i informatikk ved HiO/HiOA.

I 2011 klippet han håret og tonet ned hiphop-stilen (bildet under), stilte til rektorvalg sammen med Kari Toverud Jensen og Olgunn Ransedokken. Og vant. 

Kvotert inn i rektoratet?

— Jeg kjente ikke Kari Toverud Jensen fra før. Hun hadde lagt merke til meg da jeg fikk FoU-prisen i 2010, sendte meg en epost og spurte om jeg ville stille til prorektor sammen med henne og Ransedokken. 

— Så du er kvotert inn i rektoratet, både som mann og med teknologibakgrunn? 

— Det kan du si. Jeg hadde ikke tenkt i de baner selv, jeg var jo mest opptatt av å forske, formidle og undervise. Men jeg har ikke angret, det er spennende å være i den øverste ledelsen ved høgskolen, sier Sandnes. 

Nettopp i disse dager er det kanskje mer spennende enn ellers. For ledelsen, både den faglige og administrative, har lagt seg selv under lupen for å bli evaluert. Ikke individuelt, men organisasjons- og ledelsesmodellen . Og kan hende ender man opp med at det ikke skal være rektorvalg lenger, men at det skal ansettes rektor, at det oppnevnes en ekstern styreleder og at man får en enhetlig ledelse - ikke todelt som i dag. 

Større spenninger i HiOA-ledelsen

Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har allerede levert sin første delrapport i evalueringen, og høgskolestyret skal gå gjennom denne på et seminar før styremøtet førstkommende tirsdag. Endelig rapport skal være ferdig til høsten.

Den foreløpige konklusjonen er at HiOAs ledelse er mer todelt enn andre tilsvarende utdanningsinstitusjoner, og at det er vanskelig å nå målene sine - universitetsstatus - med dagens modell. Det slås fast (kap.8.4) at «Det er ingen opplevelse av spenning mellom rektor og høgskoledirektør», men samtidig er det lagt vekt på at samhandlingen mellom faglig og administrativ ledelse må bli bedre og at det er større gnisninger mellom fellesadministrasjon og faglig ledelse ved HiOA enn ved andre universitet og høgskoler. 

KLIKK HER: Les hele evalueringsrapporten fra NIFU

Sandnes er en del av den faglige toppledelsen, og han kjenner daglig på spenningen mellom faglig ledelse og administrasjon.

— Direktørsjiktet vi har nå er ikke akademikere, det er klart det blir en spenning. Og spenningene har blitt større etter at vi fikk nye direktører. Tidligere handlet det meste om drift, nå er det strategiske endringer som skal gjennomføres og det er mer krevende ledelsesoppgaver og fører lettere til motsetninger, sier han.

LES OGSÅ: Næringslivstenkning dominerer

Slakter NIFU-rapport

Prorektoren er ikke imponert over NIFU-rapporten så langt. 

— Jeg er skeptisk til om denne rapporten fører til noe som helst banebrytende. Det er en øvelse som styret har bestemt og som nå snart er gjennomført, sier han. Over 80 ledere ved høgskolen er blitt intervjuet og Sandnes er selv en av dem. 

— Jeg hadde høye forventninger til intervjuet, men fikk inntrykk av at det meste av rapporten allerede var ferdig skrevet da det ble min tur. Prosjektlederen tok ikke notater en gang under intervjuet, sier han, som også reagerer på upresise tilbakemeldinger i rapporten. Han mener den er velskrevet, men at det er for mye bruk av «alle mener», «en relativt stor andel sier at..» og «ingen har sagt…» osv. 

— Nå har jeg aldri vært imponert over noen NIFU-rapport. Og jeg etterlyser mer etterprøvbarhet hos dem, sier Sandnes og mener det hadde vært mer spennende å bli evaluert av noen fra utlandet, miljøer ved nordiske universiteter for eksempel.

— Det er helt stuereint det NIFU skriver, de har ikke gjort noe galt, men jeg tror vi kunne fått mer for de samme pengene andre steder, sier Sandnes som heller ikke er helt komfortabel med at tidligere forskningsdirektør ved HiO, Sveinung Skule, nå er adm.dir i NIFU. Han var forskningsdirektør ved høgskolen i 2008 og 2009-.

— Det er en litt tett kobling og litt ubehagelig, sier Sandnes. Han understreker at han ikke kritiserer de som har drevet anbudsprosessen internt ved høgskolen og at det er gjort en ryddig jobb der. 

— Problemet slik jeg ser det er at det offentlige anbudsregimet vi har i Norge ikke bestandig gir det beste resultatet, sier han.  

Utydelige prorektorer og valgt rektor

Rapporten slår også fast at prorektorrollen er utydelig og lite definert i organisasjonen, «prorektorene er ledere uten å ha noen å lede», heter det blant annet i rapporten.

— Jeg føler verken at jeg er usynlig eller utydelig. På den annen side har vi sterk indirekte innflytelse via rektoratet som enhet. Rektor konsulterer oss, diskuterer med og oss, lytter til oss, delegerer til oss og bruker dermed oss på en god måte, mener Sandnes, selv om han ser at det er en annen lederrolle fordi prorektorene  ikke har direkte personalansvar.  

— Hva tenker du framover? Synes du det skal være valgt rektor og todelt ledelse eller ansatt rektor og enhetlig ledelse? 

— Jeg er ikke så sikker på om jeg burde si noe om dette, men siden du spør synes jeg at ordningen vi har i dag, med valgt rektor, bør fortsette. Men hvis du spør hva jeg tror resultatet blir til slutt så tror jeg det blir ansatt rektor, sier han. Det er stikk motsatt av hva flesteparten av de intervjuede i rapporten har svart. Der ønsker de fleste ansatt rektor, men tror at flertallet av de tilsatte ønsker valgt.

— Og hvis det fortsatt blir valgt ledelse, stiller du til gjenvalg? 

— Jeg tror jeg venter til styret har bestemt hvilken modell de vil ha før jeg sier noe om det. 

— Men søker du hvis det blir ansatt rektor-modell da? 

— Jeg kommer ikke til å søke hvis jeg ikke blir bedt om det. Og blir jeg ikke spurt så er jo det et signal også. Jeg går gjerne tilbake til forskningen min. En ting er å være borte fra forskningen i fire år, men skulle det bli åtte, så kan det jo være vanskelig å komme tilbake. Åtte år er lenge, det blir ikke bare dobbelt så vanskelig å gå tilbake, men kanskje fire ganger så vanskelig da, sier informatikkprofessoren som fortsatt forsker i ferier og helger. 

Kaffepauser bedre enn lederutvikling

— Som en av topplederne ved høgskolen har du deltatt på lederutviklingsprogram. Hva er erfaringene dine med disse? 

— Jeg synes ærlig talt at jeg ikke har fått så veldig mye ut av kursene i lederutvikling. Jeg plukker opp flere ting i praksis og i det daglige, når vi diskuterer vanskelige ledersituasjoner i rektors ledermøter for eksempel. Jeg har større utbytte av å snakke med folk i kaffepauser på konferanser eller andre steder, enn det jeg får innspill om på ledersamlinger og kurs. Pausene er faktisk de viktigste sånn sett,  sier han. 

LES OGSÅ: HiOA har brukt 5,8 millioner på lederutvikling

Enkelte har kritisert høgskolen for å bruke for mye penger på eksterne konsulenter, blant annet når det gjelder lederutvikling og medietrening.  

— Medietrening synes jeg har vært kjempenyttig. Det er ikke lederutvikling per se. Egentlig burde kanskje medietrening være obligatorisk for alle tilsatte/forskere som beveger seg mot mediene. Det har gitt et stort utbytte for meg iallefall, sier han.

LES OGSÅ: Hyrer inn PR-konsulenter ved HiOA

Albinisme er ingen sykdom

44-åringen har ingen barn ennå, men en kone som også er akademiker. Både informatikkprofessoren og hans lingvist-kone, og har det travelt og kanskje ikke tid til barn? 

— Har den medfødte albinismen din hatt noe å si for valget om å få barn eller ikke? 

— Nei - egentlig ikke. Vi vet ikke om min kone er bærer av genet. Og hvis hun er det, er det likevel bare 25 prosent sjanse for å få et barn med albinisme. Men hvis vi skulle fått et barn med albinisme så ville ikke det gjort noe heller, sier han. 

Journalisten bommet på inngangsspørsmålet da vi spurte om hvordan det var å leve med sykdommen albinisme. Sandnes er veldig klar på at albinisme ikke er en sykdom. 

— Det er en tilstand, kanskje en mutasjon, sier han, og han har ikke hatt større plager med det så langt i livet. 

Ville ikke være annerledes

— Jeg så ikke det som sto på tavla på barneskolen, men det var fordi jeg ikke ville være annerledes og ikke ville ha hjelpemidler. Men jo lengre jeg kom i utdanningen jo vanskeligere var det å huske hva læreren sa, så i 1989 begynte  jeg å bruke den lille Zeiss-kikkerten jeg fikk da jeg var liten - og det hjalp veldig, forteller han.

Selv om han er svaksynt, som følge av den medfødte tilstanden så synes han ikke selv at han ser veldig dårlig. 

— Jeg ser omtrent som en 80-åring, tror jeg. Jeg kan ikke kjøre bil for eksempel. Jeg synes jeg ser ganske bra, det er ikke tåkete eller uklart syn, men det er en del detaljer jeg ikke ser, sier han. 

Noah med arken og Verdens best «kjente» menneske med albinisme hevdes å være den bibelske Noah med arken. Albinisme hos mennesker er ikke mye omtalt i Norge og norske medier. Det handler stort sett om dyr.

Men noen unntak er det; Andrea Pharo Ronde er 20 år fra Bærum og har kjempet for å få delta i alpint i paralympics. Men selv om hun ser bare 10-20 prosent ser hun for godt til å bli godtatt. Hun spilte også en av hovedrollene i filmen Maskeblomstfamilien etter boken av Lars Saabye Christensen. Salif Keita fra Mali trosset all overtro og kastesystem og er etterhvert en av Afrikas mest kjente og respekterte artister på afro-pop.

Rituelle drap og lemlestelse

For enkelte steder i Afrika kan det rett og slett være livsfarlig for mennesker med albinisme. FNs kommissær for menneskerettigheter ga i fjor ut en rapport der det kom fram at det var utført rituelle angrep mot mer enn 200 mennesker med albinisme i verden fra 2000-2013, men de regner med at det egentlige tallet er mye høyere, fordi de fleste angrepene ikke blir rapportert.

Overtro og myter i enkelte land i verden gjør at man ikke ser på folk med albinisme som mennesker, men som spøkelser eller noe overnaturlig. I enkelte miljøer tror man at kroppsdeler fra personer med albinisme gir lykke og gjør at gudene blir snille med dem.

Det er et kommersielt marked der kroppsdeler blir solgt, og rike forretningsmenn med penger gjerne vil ha sin talisman for å oppnå enda mer rikdom.  Mennesker med albinisme, både barn og voksne, blir gjerne angrepet mens de sover.

FN-rapporten beskriver flere angrep fra folk med macheter fra Den demokratiske republikke Kongo, Tanzania og Kenya.  Andre igjen tror at sex med en kvinne med albinisme kan kurere HIV/aids og andre alvorlige sykdommer. Jentebarn og kvinner er derfor ekstra utsatt når det gjelder kidnapping og salg til trafficing for eksempel. 

Enkelte steder kan jeg ikke reise

Sandnes har lest og kjenner til rapporten og de grusomme historiene om angrep, mord og overgrep. 

— Jeg vet at det er enkelte steder i verden jeg ikke bør reise til, sier han, som så langt bare har besøkt «snille» afrikanske land. 

— Men har du kjent på noe av dette, myter og fordommer fore eksempel, i møte med afrikanere i Norge eller andre steder? 

— Nei, ikke afrikanere i Norge. Det er andre innvandrergrupper som møter meg med større skepsis, blikk og sårende bemerkninger, sier Sandnes, som utover det å holde et foredrag ikke har engasjert seg i Norsk forening for albinisme (NFFA), fordi han har ønsket å være mest mulig «vanlig». Men nå vurderer han å engasjere seg mer. 

— Jeg føler meg både voksen og trygg på hvem jeg er nå, og kan - og bør kanskje - snakke mer åpent om albinisme, nettopp for å vise at man kan ha et godt og vellykket liv selv om man er født med denne tilstanden. På møtet der jeg holdt foredrag traff jeg mange hysteriske foreldre som hadde fått barn med albinisme, forteller han. 

Liker ikke å bli kalt «albino»

— Du bruker ikke betegnelsen «albino»?

— Nei, jeg gjør ikke det. Jeg liker ikke å bli kalt «albino». Det er noe negativt og belastende med ordet, som gir en dårlig klang hos meg. Litt på samme måte som man ikke skal si neger lenger om fargede mennesker heller, sier han. Sandnes mener at filmindustrien har gjort mye for å stigmatisere og demonisere mennesker med albinisme. 

— På film framstilles vi stort sett som monstre. Bare se på DaVinci-koden for eksempel, sier Frode Eika Sandnes, som mener det er et paradoks at foreningen for albinisme har samme forkortelse som Norsk forening for farlig avfall (NFFA). Når det gjelder storfilmen Noah, som nå går på kino verden over, merker han seg at hovedrollefiguren selv er framstilt som en gammel gråhåret mann av Russel Crowe.

— Her hadde det jo virkelig vært kult hvis de hadde brukt en skuespiller med albinisme, sier han. Den internasjonale organisasjonen for albinisme (NOAH) har kartlagt at det i perioden 1960 til 2006 var 68 filmer der folk med albinisme ble framstilt som onde og «freaks».

Advarer mot panikk

I Norge fødes det omlag fire barn i året med albinisme. 

— Hva vil du si til foreldre som får et barn med albinisme? 

— Først av alt: Ta det med ro - ikke få panikk! Finn en mentor eller positive forbilder. Ikke send barna på spesialskole, de må få sosial trening i det virkelige livet. La ungene leve et mest mulig vanlig liv. De to viktigste spørsmålene unger og ungdom med albinisme stiller seg er: Kan jeg kjøre bil og kan jeg få barn? Det først kan man stort sett ikke, mens det andre kan gå helt fint, sier Frode Eika Sandnes.