Fransk, romantisk komedie - men ikke så morsomt

Vi er i Paris, der vi møter Victor (Daniel Auteuil), som er en middelaldrende illustratør med fallende karriere. Han er midt i en ekteskapskrise med kona Marianne (Fanny Ardant).

En dag får han et tilbud om å få oppleve en isenesettelse som er nærmest total. Han kan velge å få noe i eget liv gjenskapt, til fulle. Iallfall i det ytre. Det er bare å møte opp og ta for seg. Kanskje vil han for en stakket stund få kjenne på gamle følelser. Iallfall vil han kunne se på hvordan det utspilte seg den gangen. Enten han nå velger å gå fullt ut inn i illusjonen eller betrakte den med en smule distanse.

Fakta

Den skjønne tiden

Premiere: 14.02.2020

Originaltittel: La belle epoque

Skuespillere: Daniel Auteuil, Guillaume Canet, Doria Tillier

Sjanger: Komedie / Drama / Romantikk

Regi: Nicolas Bedos

Nasjonalitet: Frankrike

Aldersgrense: 12 år

Språk: Fransk

Victor velger å oppleve noen konkrete dager på 1970-tallet. Han vil tilbake til et bestemt sted og til de dagene der han traff sin kone. Det er særlig en bestemt restaurant i Lyon som skal være åstedet for hans reise tilbake i eget liv. Det hele gjenskapes så naturtro som mulig. Alle kulisser er på plass. Teknikere sitter bak enveis-speil mens de ordner det slik at hele logistikken fungerer – for eksempel at det begynner å regne i gata utenfor på et bestemt tidspunkt. Alle som var tilstede den gang da, er også tilstede i denne fortidskonstruksjonen – men nå representert ved innleide skuespillere.

Det som kunne blitt som morsomt, blir det dessverre ikke. Iallfall ikke fullt ut. «Den skjønne tiden» beveger seg aldri utover det småmorsomme.

Filmens problem er at ideen den bygger på føles for oppkonstruert. Et paradoks kanskje, i og med at det er selve poenget; å konstruere en verden for hovedpersonen. Men det er forskjell på om det konstruerte evner å engasjere oss som publikum eller blir mer stivt og teknisk.

Filmens ide er både dens styrke og dens svakhet. Det er nemlig i utgangspunktet kreativt å blande to tidssoner, og så forsøke å finne ut av hva dette fører til av forviklinger og pussigheter. Eller hva det kan si om måten vi lever på i lys av hva som har endret seg i løpet av den tiden som har gått mellom de to.

Men hvis ideen skal fungere må den ha et islett av kreativ letthet som drar publikum inn i illusjonen. Vi må ha lyst til å bli med inn og oppleve sammen med aktørene i fortellingen. Hvis ikke blir vi sittende å betrakte det hele utenfra, kanskje til og med med et vurderende blikk der vi tenker «har de nå egentlig fått til dette i alle ledd?», og «er det underholdende eller er det kun anmasende?». Straks vi begynner å stille slike analytiske spørsmål er vi tapt for den illusjonens magi som filmskaperen har ønsket å gi oss.

Denne romantiske komedien er kanskje på det beste smått romantisk. Det skal den ha. Samspillet mellom Victor og Marianne har sine gode øyeblikk. Men som komedie er den altså ikke i stand til å levere på det mest underholdende.

Da gjenstår èn mulighet. Kan den kanskje si noe klokt - om mannen, om kvinnen, om forholdet mellom de to, om forskjellen mellom de to tidsepokene, eller om noe annet? Vel, noe får vi. Men regissør Nicolas Bedos lar i grunnen muligheten til å være vesentlig gå fra seg. Vi blir aldri skikkelig opplyst, selv om stoffet ville kunne hatt potensiale til å gi oss noe på dette punktet.

De frankofile vil nok uansett få med seg noe her. Filmens humor, dens persongalleri, og en rekke fakter og opptrinn levner ingen tvil om hvor den er laget og med hvilket état d´esprit (beklager sidespranget) den er parfymert.

Småmorsom, det blir konklusjonen om denne filmen. Litt romantisk. Ikke spesielt vesentlig. Det er ikke helt feil å gå på kino for å se det småmorsomme. Men det er synd hvis humringen settes i halsen fordi man ikke trekkes helt med inn i illusjonen.