Forvirrende rektor-rolle

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I styremøtet der rektor Anne Husebekk stemte for ansatt rektor og dermed sikret det omstridte vedtaket, sier hun at hun mener rollen som valgt rektor er svært uavklart. Spørsmålet er hvorfor det er uavklart? Er ikke rektors rolle å sørge for at virksomheten styres ut i fra sine egne formål?

Det synes trivielt men det må kanskje gjentas. En universitetsansatt bruker sin tilmålte tid her på jorden fordi den søker kunnskap. Hverken lønn, prestisje eller fritid tilsier noe annet. Livet til en ansatt ved universitetet handler om en kamp for å få tid til å forske, skrive og formidle ut i fra egne premisser.

De siste 20 årene kan imidlertid ikke sies å handle om å bygge opp under universitetets formål og den universitetsansattes livsmening. Utallige små og store reformer, sammenslåinger og omorganiseringer, generell tillitsforvitring, stadig flere administrative oppgaver, en ustanselig strømlinjeforming av undervisning og forskning, gjør de ansattes hverdag til en tiltagende forvirrende situasjon. Hvorfor kom jeg hit?

ledelsesmodell

UiT får ansatt rektor

Parallelt med at vårt samfunn er tiltagende avhengig av den typen proposisjonal og universell kunnskap som bevares, utvikles og formidles ved universitetene (kunnskapssamfunnet), tiltar også utenforstående aktørers ønske om å styre universitetene.

Så hva kan være en universitetsrektors oppgave i denne situasjonen? Hva kan disse ansatte ønske seg mon tro? Hvordan kan en rektor representere det som er universitetets mening og oppgave i denne spesielle situasjonen? Tydeligvis mener Rektor Anne Husebekk at det avgjørende her handler om at rektor får større råderett over ressursene ved universitetet. Det handler ikke om å jobbe for å sikre alle de ansattes ønske om å få drive med det de er der for. Heller ikke om å holde i hevd forskningens autoritet som et bolverk mot et tiltagende misbruk av kunnskap.

Man kunne tenke seg at Husebekk finner økt råderett over ressursene avgjørende for å jobbe for nettopp disse målene og at dette har vært kritiske faktorer i hennes arbeid. Men da ville jeg også anta at vi så at Husebekk arbeidet for disse målene i den perioden hun har lagt bak seg. Som ansatt kan jeg ikke si at jeg har sett annet enn festtaler for akademisk frihet og den slags fra hennes hånd. Heller ingen kamp for å motarbeide det kontinuerlige osmotiske trykket for å gjøre universitetet om til en forsknings- og utdannelsesfabrikk.

Min påstand er altså at Husebekk ikke vil ha økt styring for å gjenvinne kontrollen over sin posisjon slik at hun kunne styre universitetet etter sitt formål, men snarere for å kunne styre universitetet mer effektivt i trå med de kvantitative målene som anonyme sannsigere har bestemt skal måle kvaliteten på et universitet.

Vurderingen av rektors, dekaners og instituttlederes innsats foreligger som tall. Hvor mange «center of excellence» har du skaffet, hvor mange eksterne forskningsprosjekter, hvor mange publikasjonspoeng osv? Det er her forvirringen ligger. Det foreligger ingen stillingsbeskrivelse fordi det tidligere var gitt at rektor skulle jobbe for universitetets formål. Nå har imidlertid dette styringsregimet bragt total forvirring til rollen. Dermed handler rektorspørsmålet om hva man ønsker seg av universitetets videre utvikling.

Uavhengig av hva denne faktisk blir kommer vi ikke utenom spørsmålet: Hva skaper god akademisk kvalitet og innsats? Blir de som havnet på universitetet, som altså ikke var opptatt av lønn, fritid eller prestisje motivert av denne styringen? Blir ansatt F tatt av lykke hvis F’s instituttleder G fremhever F som en av de som har produsert flest poeng dette året? Eller blir F lettere beskjemmet over å kjenne på denne lett barnslige følelsen av tilskrevet suksess?

ledelse

Reaksjoner på UiT: «Rektor har mistet all tillit og troverdighet»

I mine øyne kan ‘styring’ bare virke ved å appellere til «de lavere disposisjoner» i mennesket. Disposisjoner som en som virkelig søker kunnskap er eller burde vært avlært – hvis det trengtes. Jeg tror at for de fleste ansatte, så føles hele styringsregimet som er under kontinuerlig innføring og reform, som både latterlig, undervurderende – og nedverdigende.

Dette kan høres arkaisk og «Humbolsk» ut, men er det virkelig det? Universitetenes eneste verdi ligger i den autoriteten som følger med den kunnskapen som produseres. Forfaller denne autoriteten forfaller universitetets verdi umiddelbart. Men hva gir kunnskapen autoritet? Først og fremst det faktum at vi kan være trygge på, metodisk og holdningsmessig, at forskeren søker sannheten for sannhetens egen skyld. Dette kommer vi ikke utenom - heller ikke sosialkonstruktivisten!

De fleste vitenskapelig ansatte vet at dette i praksis handler om å bli gitt tillit. Mang en akademisk karriere har gått til grunne fordi F har mistet tilliten til sine egne evner. Og mang et godt akademisk liv har fått et uventet løft fordi kollegaer og andre har gitt begrunnet støtte når man har trengt det som mest. I mine øyne er det her skoen trykker. Å få til et godt universitet handler om å forsøke å gi gunstige betingelser for at de ansatte kan overskride seg selv og andre begrensninger.

Særlig Senterpartiet snakker om å «lytte til folket». Når Senterpartiet, Arbeiderpartet og Fremskrittspartiet har fått gjennomslag i stortinget for å gjøre utdanningene ved universitetet mer arbeidslivs-relevante, har de typisk IKKE lyttet til folket. De har ikke lyttet til ‘de det gjelder’ og det som gir universitetene og de ansatte mål og mening. Dette kan kanskje tilgis hvis Senterpartiet slutter å snakke om at de lytter til folket.

Men kan det tilgis at en rektor har mista fullstendig kontakt med de ansattes kamp for å drive med det som de kom dit for? Når et massivt flertall har gitt utrykk for at de ønsker valgt rektor så kunne det ha vært et signal om at «jeg rektor Husebekk» har tenkt feil gjennom hele min rektorperiode.

Å være rektor på et universitet handler ikke om å score poeng i departementets måltallsprotokoll, men om å kjempe for det som gir universitetets aktivitet mening. Men Husebekk er ikke alene om å fokusere på feil sted. Slik sett er det ikke bare trist å se hvordan et unikt universitet som UiT har mista sitt alternative utviklingspotensiale, det er også trist å se hvor lett hele universitetssektoren og dens ledere (!) fortsetter å tape det som burde være en dypt forankret selvtillit for knapper og glansbilder.

Dette er en omskrevet versjon av et innlegg som først stod på trykk i Nordlys 22. juni.