Endelig mandag. sofie marhaug
Forståelse må ikke fordømmes
Hvis ikke forskere får lov til å forstå, er den akademiske friheten truet, skriver Sofie Marhaug.
Stipendiat i litteraturvitenskap ved
Universitetet i Bergen og stortingspolitiker for Rødt
Putins brutale angrepskrig på Ukraina har heldigvis blitt møtt med nokså unison fordømmelse i norsk offentlighet. For noen er dette likevel ikke nok. Forskere som ikke forutså krigen, eller til og med forsøkte å analysere Putins handlinger i lys av Natos utvidelser østover fra 1999 og fremover, har også blitt møtt med fordømmelse.
Rådgiver i Civita, Eirik Løkke, var tidlig ute. Allerede 25. februar, dagen etter krigsutbruddet, omtalte han professor ved Forsvarets høgskole, Tormod Heier, og seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt, Julie Wilhelmsen, som «Putins klakører».
En klakør får som kjent betalt for å klappe på angitte steder (for Putin formodentlig). Selv om betegnelsen skulle være en retorisk overdrivelse, er beskjeden fra Løkke klar: Disse akademikerne løper Putins ærend fordi de blant annet har vist til Nato-utvidelse når de skal forklare russisk aggresjon.
Det er en alvorlig anklage fra den angivelig liberale tenketanken, og stikk i strid med Heier og Wilhelmsens normative utsagn. Begge fordømmer Russlands angrep på Ukraina.
For ordens skyld kan det også være verdt å minne om at Julie Wilhelmsen har blitt nektet opphold i Russland siden 2015. Men i krigens blodtåke står ikke dette i veien for anklager om å stå i ledtog med Putin.
Tidligere utenriksminister og nå leder av utenriks- og forsvarskomiteen, Ine Marie Eriksen Søreide (Høyre), har proklamert at tiden er inne for å «fordømme, ikke forstå» Russland. Jeg er helt enig i at dette er et rimelig politisk krav; politikernes oppgave er å fordømme Russland.
Forskningens oppgave er ikke automatisk den samme. Forskere står selvsagt fritt til å fordømme og engasjere seg i debatter om hva som er rett og galt de også. Forskningens oppgave er likevel først og fremst å forklare. Da bør politikere spare seg for strenge politiske føringer.
Da tidligere toppdiplomat og Nato-ambassadør, Kai Eide, konfronterte Eriksen Søreide med hennes uttalelser – som ikke bare var myntet på politikere, men også på forskere – ble han møtt av en hårsår politiker. Eriksen Søreide avkrevde en unnskyldning fra Eide for å ha anklaget henne for å kneble debatten.
I Minerva slo Nils August Andresen fast at «forskere må tåle kritikk». Det er vanskelig å være uenig i en slik påstand. Også vitenskapelige analyser skal tåle kritisk søkelys. Når både Kai Eide og Julie Wilhelmsen likevel har reagert på intensiteten i kritikken som har kommet, henger det så vidt jeg kan se sammen med to ting.
Selv når politikkens oppgave er å fordømme, kan fortsatt forskningens oppgave være å forstå.
Sofie Marhaug, stipendiat i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og stortingspolitiker for Rødt
For det første er det ganske ekstremt å omtale meningsmotstandere «Putins klakører», som i det nevnte eksempelet. Kritikken er simpelthen usaklig. For det andre, og dette tror jeg er viktigere, så oppleves en hard kritikk fra politisk hold rettet mot forskere som et angrep på den frie forskningen. Imperativet om å fordømme, ikke forstå er en trussel mot selve forskningen.
Hvis ikke forskere skal få analysere og fortolke relativt fritt, med mulighet for å innta ulike perspektiver, så forsvinner også forskningsfriheten. Denne vil romme uenighet, og noen ganger kan forskningen komme til å utfordre politisk konsensus. Det er denne friheten som står på spill.
I politiske prinsippdebatter er de fleste politikere, også fra høyresiden, opptatt av å hegne om ytringsfriheten – ikke minst i akademia. De siste månedene har prinsippene blitt satt på prøve. Eller som Ingrid Vik, spesialrådgiver ved Senter for utenriks- og sikkerhetspolitikk, og Kristian Berg Harpviken, forsker ved Institutt for fredsforskning, skrev i Aftenposten: «Russlands krig mot Ukraina er en stresstest av det norske ordskiftet.»
Ytringsfrihetens forsvarere burde være like bekymret for utspill mot norske forskere i utenrikspolitikken som for professorers vilkår for å fortelle tyskervitser under forelesninger.
Berg Harpviken og Vik skriver videre at «[s]styringspartienes tilnærming i diskusjoner om Nato reiser spørsmålet om de faktisk ønsker en bredere debatt om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk».
En slik debatt må ha plass til uavhengige analyser fra forskningshold, også når disse passer dårlig med etablerte, politiske fiendebilder. Selv når politikkens oppgave er å fordømme, kan fortsatt forskningens oppgave være å forstå.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
