Forskningsrådets hovedstyre sviktet

Den 14. januar publiserte Forskningsrådet sine vurderinger og anbefalinger til Kunnskapsdepartementet om en ny instituttpolitikk. Den såkalte synteserapporten oppsummerer fire evalueringer der internasjonale paneler har gått gjennom de ulike delene av instituttsektoren, og Forskningsrådets egne tilrådinger om den videre utviklingen av forskningsinstituttene. I Forskningsrådets nyhetsmelding om rapporten går det fram at anbefalingene i rapporten ikke, som ellers ville vært vanlig, er godkjent i Forskningsrådets hovedstyre.

I meldingen siteres Forskningsrådets direktør på en svært tankevekkende begrunnelse for hvorfor hovedstyret ikke stiller seg bak rapporten: «Hovedstyrets medlemmer representerer ulike interesser i saken, og bestemte derfor at Forskningsrådets administrasjon, snarere enn Hovedstyret, burde stå som avsender i slike saker, forteller Røttingen.»

I klartekst betyr dette at hovedstyrets medlemmer ikke ville ta stilling til videreutviklingen av en sektor som forsker for 14 milliarder kroner, fordi de selv hadde egne interesser i saken. Det er sjelden kost at et statlig utnevnt styre så eklatant svikter sin oppgave som kollegium.

At hovedstyret ikke stilte seg bak rapporten er uventet av flere grunner. For det første er saken svært godt forberedt. Forskningsrådets administrasjon har jobbet med evalueringene av sektoren i en årrekke, og en rekke evalueringsrapporter danner et solid kunnskapsgrunnlag for synteserapporten. For det andre har hovedstyret behandlet rapporten i to omganger.

Første gang besluttet hovedstyret å sende rapporten på høring. Ved andre gangs diskusjon hadde hovedstyret dermed høringsuttalelsene til alle de viktigste forskningspolitiske aktørene til disposisjon, i tillegg til selve rapportutkastet. Vi snakker med andre ord om en svært godt opplyst sak. For det tredje er den dyreste anbefalingen i rapporten, forslaget om å trappe opp instituttenes basisbevilgning til 15 prosent, en anbefaling Forskningsrådets hovedstyre for lengst har stilt seg bak. Det samme opptrappingsforslaget var nemlig en del av Forskningsrådets innspill til revideringen av Langtidsplan for forskning og høyere utdanning.

Saken er prinsipielt viktig. Forskningsrådet er regjeringens viktigste forskningspolitiske rådgiver. Strategiske avgjørelser om FoU-systemet generelt, og instituttsektoren spesielt, er et vedtektsfestet ansvar for Forskningsrådets styre. Vedtektene fastslår eksplisitt at det er styret i Forskningsrådet som «skal gi myndighetene råd i forskningspolitiske saker» (paragraf 4).

Videre skal Forskningsrådet «bidra til god arbeidsdeling og samarbeid i det forskningsutførende nivået og ha et strategisk ansvar for instituttsektoren» (paragraf 2i). Når styret så tydelig unnlater å oppfylle sitt vedtektsfestede ansvar, og når årsaken dessuten er egeninteresser blant styrets medlemmer, er det alvorlig. Forskningsrådets innflytelse og rolle som forskningspolitisk rådgiver svekkes, direktørens autoritet undergraves.

Hovedstyret som behandlet saken er nå gått av, og et nytt styre er påtroppende. Å gjenreise styret som kollegium bør utvilsomt stå aller øverst på agendaen for den nye styrelederen, Hilde Tonne. Kunnskapsdepartementet utnevner Forskningsrådets styre, og bør gi klar beskjed om hva som forventes av det nye styret.