Norsk akademia presterer middels

Forskningsrådet arrangerer torsdag konferanse om hva slags samarbeid framtidas forskningspolitiske utfordringer krever. Akademiet for yngre forskere (AYF) vil med dette komme med noen klare råd til statsråd Iselin Nybø og statssekretær Rebekka Borsch til hjelp i arbeidet med å revidere regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning.

Basert på OECDs evaluering av norsk høyere utdanning, forskning og innovasjonspotensial i 2017 er det et sterkt behov for kvalitetsheving i norsk akademia. Norske universiteter kom påfallende langt ned på listen i forhold til andre land det er naturlig å sammenlikne seg med, og har for eksempel i motsetning til Sverige, Danmark og Finland ingen universiteter blant de 100 beste i verden.

Selv om man skal ta slike evalueringer med både en og to klyper salt, så er konklusjonen klar:

Norsk akademia må styrkes og nye initiativer må løftes fram for at samfunnet skal klare omstilling fra oljebasert til kunnskapsbasert økonomi. Økt kvalitet i norsk forskning er også nødvendig for å opprettholde velferdsstaten og løse sosiale problemstillinger i en stadig mer digitalisert og teknologisk verden.

Det er fristende med en sammenlikning mellom norsk akademia og Norges innsats i vinter-OL i Sør-Korea. Mens Norge klarer å oppnå påfallende gode resultater i skisporet i forhold til antall innbyggere, så vil mange internasjonale rangeringer tilsi at de akademiske resultatene i Norge kan karakteriseres som høyst middels, også justert for lavt folketall.

Vi setter derfor pris på at regjeringen i sin plattform har lagt opp til et sterkt fokus på å øke kvaliteten i både høyere utdanning og forskning. Hva som egentlig er høy kvalitet i høyere utdanning og forskning er ikke rett fram å definere – og det er ikke rett fram hvilke tiltak som skal gjøres for å oppnå kvalitetsheving i akademia.

Vi vil gjerne komme med tre råd på veien til den nye ministeren for høyere utdanning og forskning som vi håper kan reflekteres i den nye langtidsplanen for forskning og høyere utdanning:

1. Prioriter karriereveier i akademia. Økt fokus på karriereveier i akademia er et viktig tiltak for å styrke norsk forskning. Faste stillinger i akademia skal og bør kjennetegnes av konkurranse, men attraktive og forutsigbare karriereveier må være tilgjengelig i større grad for unge forskere. AYFs rapport «Når usikkerheten rår» beskriver at unge forskeres karriereveier er kjennetegnet av stor grad av usikkerhet, midlertidighet og mangel på karriereutsikter.

Vi frykter at kombinasjonen av svært høyt arbeidspress, krav om mobilitet og høy grad av usikkerhet om videre karriere gjør at selv de beste forskertalentene for ofte velger bort akademisk karriere. I tillegg ser vi med bekymring på den synkende interessen for et forskeryrke – bare halvparten av dagens unge forskere vil anbefale andre å velge en forskerkarriere. Dersom norsk forskning skal hevde seg på den globale akademiske arenaen i tråd med regjeringens visjon, må vi snu trenden. Her er tydeligere karriereveier og reduksjon i bruken av midlertidighet viktige tiltak.

AYF har også tatt til orde for økt bruk av flere stillingskategorier enn kun det tradisjonelle systemet hvor stipendiater konkurrerer om postdoktor-stillinger, og igjen professorater. Mer heterogene karriereveier med økt bruk av stillingskategorier som forsker, «staff scientists», spesialiserte teknikere og tilsvarende er nødvendig for å nå regjeringens ambisjon om flere verdensledende forskningsmiljøer.

2. Vær bevisst på hvordan forskningskvalitet påvirkes av akademiske insentiver. Norsk akademia har to kvalitetsutfordringer. I tillegg til OECDs evaluering som sier at norsk forskning ligger bak sammenlignbare land, så er det også en bekymringsfull trend at svært mye forskning ikke er god nok på verdensbasis. Dette er understøttet av «replikasjonskrisen», altså at forskning som selv om den er publisert i seriøse og gode forskningstidsskrifter altfor ofte ikke lar seg gjenta og i mange tilfeller er direkte gal. Dermed vil publisert forskning i mange tilfeller ikke representere ny, gyldig ny kunnskap, med de uheldige konsekvenser dette har for samfunnet.

Både høyt publikasjonspress og kortsiktige forskningssykluser (som vi tidligere har kalt «kvalitetsparadokset i norsk forskningspolitikk»), peker seg ut som bidragsytere som tvinger fram konklusjoner på få eller svake datagrunnlag.

Vi oppfordrer statsråden til å fokusere på kvalitetsutfordringen i norsk og internasjonal forskning, blant annet ved å prioritere forskningens kvalitet mer enn kvantitet. Dette må gjenspeiles i insentivene til institusjoner, forskningsmiljøer og enkeltforskeres karriereveier, som bør styres bort fra kvantitative parametere som tellekantsystemet - og heller dreies mot tiltak som stimulerer til økt kvalitet på forskningen.

3. Inkludér humaniora og samfunnsvitenskap i teknologiutviklingen. Verden fylles av roboter, avanserte digitale tjenester og automatiserte tjenester, som på sikt sannsynligvis vil dominere offentlige tjenester, næringsliv og privatliv. Mens mange av de teknologiske aspektene ved utviklingen går sin gang i rasende tempo på global basis – vil vi framheve humaniora og samfunnsvitenskapens viktige rolle i implementeringen av disse endringene i samfunnet.

Etiske betraktninger rundt valg av automatiserte tjenester vil for eksempel være avgjørende for at disse skal fungere optimalt og bidra til et bedre samfunn. Dette kan ses på som et eksempel på at langt større integrering av humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er nødvendig for å løse sosiale og kulturelle utfordringer i framtidens samfunn.

Økt intensivering av miljøene til å utføre reell, tverrfaglig aktivitet der teknologiske og humanistiske miljøer samarbeider på tvers av tradisjonelle fagterritorier er nødvendig for å oppnå god samfunnsutvikling.

​