Kvalitetsparadokset i den norske forskningspolitikken

Det er bred politisk enighet om at det skal utvikles verdensledende forskningsmiljøer i Norge. Forskningsresultater på høyt internasjonalt nivå krever målrettet samarbeid i høykompetente forskningsgrupper over lange tidsperioder, gjerne ti år eller mer. De fleste insentivene norske forskere opplever i sin hverdag derimot, er preget av kortsiktige resultater og målstyring mot kvantitet heller enn kvalitet. Dette er et kvalitetsparadoks i norsk forskningspolitikk. Tiden er moden for insentiver som sikrer tid, rom og motivasjon for å skape forskning av høy kvalitet, i tråd med visjonene i regjeringens Langtidsplan for forskning og høyere utdanning.

Kvaliteten på norsk forskning, og evnen til å omsette forskning til innovasjon og samfunnsnytte, er lavere i Norge enn mange land det er naturlig å sammenlikne seg med. Det er bred politisk enighet om å stimulere til verdensledende forskningsmiljøer på utvalgte strategiske felter for å omstille norsk arbeidsliv til en framtidig, kunnskapsbasert økonomi. Hvordan høy forskningskvalitet kan defineres er en debatt i seg selv, men det er liten tvil om at eksellent forskning krever langvarig arbeid i høykompetente og tverrfaglige grupper. For eksempel kjennetegnes forskning innen helse- og naturvitenskapene ofte av at et titalls forskere med ulik kompetanse jobber sammen i perioder på fem til ti år før resultatene er gode nok til å publiseres i kanaler på høyt internasjonalt nivå.

Samfunnsnytten i den andre enden er utvilsom. Et forskningsprosjekt gir ny kunnskap og kan løse aktuelle samfunnsproblemer, både på kort og lang sikt. God utnyttelse av forskningsresultater gir også rom for næringsutvikling, innovasjon og nye arbeidsplasser, ofte i nærheten av der forskningen skjer. Den globale økonomien er preget av kontinuerlige teknologiske fremskritt som gir slike muligheter. Høy forskningskvalitet er derfor en nødvendig premiss for at Norge både skal henge med, og samtidig være i stand til å løse nåværende og framtidige samfunnsutfordringer.

Kvalitetsparadokset. Det er et forskningspolitisk paradoks at norske forskere ofte evalueres etter kortsiktige meritter samtidig som man ønsker å stimulere til høy forskningskvalitet. Formelle og uformelle krav om å levere mange forskningspublikasjoner i løpet av korte tidsperioder er i mange tilfeller en stor bidragsyter til kvalitetsparadokset, og samsvarer i liten grad med de lengre forskningssyklusene som må til for å få høy forskningskvalitet og bygge opp gode forskningsmiljøer.

For eksempel vil stipendiater og postdoktorer i helse- og naturvitenskap typisk ha finansiering over tre år, mens de beste prosjektene i disse fagene erfaringsmessig tar minst dobbelt så lang tid å gjennomføre. Resultatet kan bli at norsk forskning i hovedsak organiseres som små og korte forskningsprosjekter som i liten grad blir sitert og brukt av andre forskere, og uten mulighet til virkelig å flytte kunnskapsfronten. Enkelt sagt, rammene for dagens forskningsfinansiering, med korte tidsperioder, gjør at norske forskere kan tvinges til å velge bort forskning på høyeste nivå.

En uheldig konsekvens av kvalitetsparadokset kan videre være at forskningsgruppene prioriterer å «produsere» doktorgrader heller enn å lete etter ny kunnskap. Dette går etter vår erfaring også utover postdoktorene i særlig de naturvitenskapelige fagene, som i mange tilfeller ender opp med å assistere resten av forskningsgruppen sin i stedet for å drive egen forskning. Ettersom postdoktorene er avhengige av å drive egen forskning på høyt internasjonalt nivå for å kvalifisere seg til attraktive forskerstipend og faste vitenskapelige stillinger, så kan kvalitetsparadokset også gjøre rollen som postdoktor mindre attraktiv for unge forskere.

Akademiet for yngre forskere (AYF) viste gjennom undersøkelsen «Når usikkerheten rår» at bare halvparten av unge forskere i dag ville anbefalt andre å ta fatt på en forskerkarriere. Mange oppgir kortsiktige mål og mye usikkerhet som negative sider ved å ha en akademisk karriere. Mange postdoktorer er i en fase av livet hvor det er naturlig å etablere familie, og hvor en stabil karrierevei er viktig. Kvalitetsparadokset kan derfor være en barriere som hindrer dyktige forskere i å velge en karriere i akademia.

Vi mener det er nødvendig med en endring av dagens norske forskningspolitikk. AYF ønsker å flytte fokus mot forskningens egentlige mål, nemlig å fremskaffe ny, pålitelig kunnskap med direkte eller indirekte samfunnsnytte i bred forstand. Til høsten skal regjeringen revidere sin Langtidsplan for forskning og høyere utdanning, og vi etterlyser med dette en tydelig debatt om hvordan insentivsystemer for norske forskere i større grad kan fremme forskning med høy kvalitet og i mindre grad prioritere kortsiktige mål.

Blant annet kan justeringer av tellekantsystemet med fagjustert siteringsindeks være et skritt i riktig retning mot å måle kvalitet fremfor kvantitet. Det bør også stilles krav om at forskningskvalitet prioriteres ved ansettelser i akademia og ved evaluering av doktorgradsarbeider. Å sikre at unge forskere får karriereinsentiver som motiverer til forsking på høyt internasjonalt nivå mener vi er et nødvendig tiltak for å styrke rekruttering til norsk akademia, løse de store samfunnsutfordringene og bidra til næringsutvikling.