Ekstern finansiering er forskningens nye fantasifigur

I samtidsakademia der omfangsrike eksternfinansierte prosjekter står på spill, er søking av midler blitt til en viktig aktivitet. En analyse ved bruk av Jacques Lacan og Slavoj Zizek sitt begrepsapparat tillater å si at søknadsskriving handler egentlig ikke om å få midler, men om fornøyelse (enjoyment) knyttet til selve prosessen.

Fornøyelse ligner i dette tilfellet på å utøve ekstremsport. Søknadsskrivingens risiko handler om å sette sitt akademiske liv i fare ved å bruke tid og energi på å skrive en upubliserbar, nivå-0 tekst uten open access. I den akademiske verden drevet av «publish or perish»-prinsippet er dette et akademisk selvmord.

Likevel - i det siste året har norske forskere konkurrert seg til mer enn noensinne, rapporterer Norges Forskningsråd. Antall søkere for NFR, Horisont 2020, EØS-midler og mange flere utlysninger økes, selv om større konkurranse også betyr at flere og flere får avslag. Hva er det da som konstituerer søknadsskrivingen som så tiltrekkende aktivitet for forskere?

Jacques Lacan og Slavoj Zizek skiller mellom glede (pleasure) og fornøyelse (enjoyment). Mens glede assosieres med målet, resultat eller trofé, kobles fornøyelse mer til prosessen. Dessuten er den endelige gleden ikke mulig, for hver gang vi oppnå vårt mål, resultat, trofé, så dukker det opp et nytt objekt for begjær. Alle type glede er derfor imaginære, og det er fornøyelsen som konstituerer oss.

Individuelle og kollektive subjekter er drevet av en kontinuerlig mangel, som Lacan og Zizek kaller for object petit a, og som regel er kolonisert av ulike fantasifigurer som vi kaller for våre mål, sats eller idealer. Akkurat nå fylles forskeres object petit a med fantasme av eksterne forskningsmidler. Eksterne forskningsmidler er den imaginerte gleden, men i psykoanalysen kommer gleden alltid utover gledeprinsippet. Det bevisste objektet for begjær – i dette tilfellet eksterne forskningmidler – er kun synsbedrag som «dekker» begjær for begjær som er ifølge Zizek endelig konstituerer oss som individuelle og kollektive subjekter. Alltid på jakt etter noe, lever vi dermed heller ifølge fornøyelsens enn gledens logikk.

Søknadskriving bringer en fornøyelse som oppstår i spenningen mellom livets og dødens drivkraft. Når man søker midler for sin forskningsframtid, risikerer man den samtidig. Istedenfor å skrive artikler, skriver man jo en upubliserbar tekst som motvirker akademia sin logikk. Samtidig som å holde på noe så risikabelt holder forskere i spillet. Å spille om det som står på spill konstituerer oss som individuelle og kollektive subjekter.

Søknadsprosessen produserer mye utenom søknadsprosessen i seg selv. Vi går på kurs for å lære å skrive søknader og holder ulike type workshops for å holde fantasien i live, og i ytterste konsekvens blir vi dyktigere til å skrive søknader om ekstern finansering enn til å forske og undervise som (fortsatt) er våre egentlige oppgaver.

Vi bør erkjenne at når vi leser og tolker tekst, fyller ut skjemaer, og skriver søknader så ligger det en stor grad av identifikasjon i inntaket av diskursen – den ligger som en del i handlingene vi må gjøre. Søknadsskrivingen lager en knute for vår fantasering om oss selv. Det innebærer at vi likandes for oss selv, fantasien hvor vi er likandes for oss selv, men også fantasiens posisjon fra der vi er likandes for oss selv. Ekstern finansiering er en anerkjennelse fra de med pengesekkene for at vi har gode idéer og forskningsplaner, og gir anerkjennelse fra kollegaer om midler, forskningskontakter og -miljøer som også kan komme dem til gode. Drømmen om forskning vi kan komme til å gjøre dekker over de manglene og utfordringene vi har som forskere her og nå.

I søknader beskriver vi en detaljert og sammensatt versjon av vår forskeframtid. Bortsett fra konsepter og metodologi, er man nødt til å sette ulike milepæler og arbeidsoppgaver i presise tidsrammer og visualisere dem i form av detaljerte gantt-chart’er. Noen søknadskjemaer krever beskrivelse av forskerens bosted i mens den kommer til å holde på datainnsamling et annet sted enn der bor i (se: Marie Sklodowska-Curie Actions Individual Fellowships).

Her kommer fantasering om egen framtid på et veldig konkret og detaljert nivå. Om beskrivelsen blir for total er avslag den eneste mulige frigjøringen, som vi ofte egentlig er glade for.

Når vi spiller Lotto spiller vi ikke nødvendigvis for å vinne, men å levere en lottokupong gir oss anledning til å fantasere om hva vi skal gjøre med gevinsten om vi vinner. Faren er når fantasien blir for total og vi blir avhengige av å tape. Når vi endelig får se framtiden som ligger i arbeidspakker, intellectual outputs, personal months, exploitation and dissemination of the results og det oversiktlige gantt-chartet, kjenner vi ofte på en ubehag og uro.

Kanskje bedre at vi ikke får det? Det blir jo enda mer arbeid enn det vi har gjort for å skrive det. Kanskje bedre at vi ikke får det? Det ligger altfor mye press i den imaginerte gleden av å vinne.

Søknadsskriving er derimot uforpliktende og fornøyelig. Som korte øyeblikk av dagdrømming med lottokupongen i hånden. Søknadsskriving er også et pusterom fra det rasjonelle akademia, effektivisert av markedsimiterende mekanismer. Det er en fantasilek.

Den lar oss oppleve synergier mellom forskere og forskningsadministrasjon (som i andre tilfeller ikke kan prioritere møter med oss), den lar oss kontakte utenlandske forskningspartnere, møter med dem og utvikle noe sammen som om vi allerede har fått midler for felles-forskningsprosjekt.

Det å leke og fantasere er kanskje akademisk selvmord, men også motstandsressurs mot det resultatorienterte, konkurrerende, effektivitetsbaserte og dermed litt instrumentelle akademia som vi ikke sikkert klarer å endre. Samtidig så bringer søknadsskriving oss en gang til den pleasure-pressure av innvilget forskningsmidler. Da hjelper det bare å vinne i lotto for å bli uavhengig av jobben.​