Ville forskningen vært dårligere uten alle skjemaene?

Akkurat nå sitter jeg selv og fyller ut omfattende og krevende skjemaer. Jeg anstrenger meg for holde fokus. Tvil og frustrasjon river og sliter i meg.

Bidrar disse skjemaene og veiledningene virkelig til «exellence» og «impact»? Betyr virkelig «implementation», i form av en mer omfattende forskergruppe med en tydeligere arbeidsplan og med internasjonale samarbeidspartnere, så mye for å tette kunnskapshull og frambringe fremragende forskning? Ville forskningen vært dårligere uten?

Det fortelles at da den tyske sosiologen Niklas Luhmann skulle tiltre som professor ved det nye universitetet i Bielefeld i 1968, måtte han fylle ut et skjema. Det besto av tre spørsmål, som Luhmann besvarte svært kortfattet.

Første spørsmål var «Hvilket prosjekt vil du jobbe med?». Luhmann svarte «En teori om samfunnet». Spørsmål 2 var «Hvor lang varighet vil dette ha?». Svaret var «30 år». Siste spørsmål lød «Hva er kostnadene?». «Ingen» svarte Luhmann.

Luhmann døde i 1998, altså 30 år etter ansettelsen. Prosjektet «Teorien om samfunnet» ble oppsummert i en bok på over 1100 sider året før han døde. «Forarbeidene» til teorien besto av mer enn 70 bøker og over 400 vitenskapelige artikler. Kostnadene var minimale. Han hadde de siste årene hatt hjelp av en sekretær i femti prosent stilling. Alle bøkene og artiklene ble skrevet på en IBM kulehodemaskin. Nye kulehoder måtte kjøpes inn fra tid til annen. Det var alt.

Ville Luhmanns bidrag til kunnskapsutviklingen vært mer fremragende og hatt større påvirkning om han hadde fått utlevert et mer detaljert skjema ved tiltredelsen? Ville en mer omfattende forskergruppe med en tydeligere arbeidsplan og med internasjonale samarbeidspartnere løftet forskningen til et enda høyere nivå? Ville Luhmann overhodet tatt seg bryet med å fylle ut et søknadskjema a la det Norges forskningsråd benytter? Det får vi aldri vite, men jeg er i tvil.

Et nagende spørsmål er om ikke skjemaene fra Norges forskningsråd mer tjener til å styre og kontrollere forskningen, enn å stimulere den. I stedet for å la forskernes kompetanse, kreativitet og argumentasjon styre utformingen av prosjektskissen og arbeidsfordelingen mellom eventuelle prosjektdeltakere, blir søkerne presset til å formulere ideer og problemstillinger inn i programplanenes rammer, formuleringer og kriterier.

Hva blir borte i denne prosessen? Forskerne må nærmest legge seg flate for skjemaveldet. Ellers blir det ikke bevilget midler til prosjektet. Kreativitet og nysgjerrighet får vanskeligere kår. Disiplin og underleggelse blir mer framtredende.

Et av punktene i skjemaet ber om klargjøring av nyhetspotensialet («novelty») ved prosjektet. Til en viss grad lar det seg besvare, men da ofte mer som skryt enn som realiteter. Personlig synes jeg dette er vanskelig å svare på før vi har startet. Når et eventuelt prosjekt er ferdig, da vet jeg hvilken ny kunnskap prosjektet har å komme med.

Kanskje er jeg naiv, men forskning for meg er en reise inn i «det ukjente». Jeg starter ut med et eller noen forskningsspørsmål; en undring, en nysgjerrighet, et barnlig «Åffer det a’?» For meg er forskning fortsatt litt «Espen Askeladd og de gode hjelperne». Jeg utfordres av et samfunnsmessig problem. Jeg finner gode hjelpere med unike ferdigheter underveis. De er gode å ha når utfordringene som oppstår skal løses. Det er det ubesvarte «hvorfor?» som gir meg inspirasjon og energi til å forske. Jeg mister fort interessen når jeg vet svaret.

Kanskje er min frustrasjon mer en konsekvens av at jeg er samfunnsviter? Vi reagerer instinktivt på styring og kontroll, makt og disiplinering. Kanskje er det annerledes for naturvitere? Uansett, Etter nærmere 40 år i akademia, er jeg bekymret for det økende innslaget av New Public Management i offentlig forvaltning generelt og forskningspolitikk spesielt.

I økende grad slår den også inn i universitetenes ledelse og deres forskningsadministrasjons tenkemåte. Etter min mening er tenkemåten mer hemmende, enn fremmende, med henblikk på å løse de utfordringer som samfunnet står overfor og som forskningen skal bidra til å finne svar på. Kanskje er Luhmanns måte mest nyttig for både forskning og samfunn?