Grønt gress og fete forlag

Open Access vil nok vinne fram til slutt: Ikke av moralske, men av praktiske grunner, skriver Tord Høivik i dette innlegget.

Publisert   Sist oppdatert

Rundt 1960 oppdaget Elsevier og andre sentrale tidsskriftforlag at de kunne presse store profitter ut av de akademiske institusjonene.

De fremste fagtidsskriftene fungerte som monopoler på hvert sitt spesialiserte marked. Forskerne leverte artikler – gratis, og forlangte samtidig at bibliotekene abonnerte på disse tidsskriftene.

Det siste var ikke gratis. Tidsskriftene skrudde opp prisene til profittmaksimum og har hentet ut eventyrlige marginer de siste tredve-førti årene. Institusjonene betalte. På nittitallet begynte noen bevisste forskere og bibliotekarer å protestere. Forlagene reagerte først med heksejakt på kritikerne. Nå har de blitt forsiktigere. Folk som Odlyzko og Harnad lot seg ikke skremme. Men tidsskriftforlagene gir ikke avkall på monopolgevinstene før de er nødt.

Det har altså pågått en bred internasjonal debatt om tidsskriftprising siden midten av nittiåra – ikke minst blant økonomisk bevisste bibliotekarer.

Jeg vil beskrive dagens situasjon slik: Kunnskapsproduksjonen i det 21. århundre skjer under andre forhold enn midt på 1900-tallet.

Kommersielle forlag frykter for sine fete inntekter.

Tord Høivik
Seniorkonsulent, HiOA

Det vitenskapelige publiseringssystemet som vokste fram på 18- og 1900-tallet kan ikke videreføres i sin gamle form. De grunnleggende rammebetingelsene for forskning, utvikling og innovasjon er i ferd med å forandre seg. En IKT-drevet global kunnskapsøkonomi krever andre strukturer og strategier enn den sen-industrielle velferdsstat.

Hvordan det nye systemet skal se ut er det stor uenighet om. I USA og Storbritannia er debatten i full gang. Interessekampen mellom radikale og konservative krefter er velkjent fra musikk-, avis- og bokbransjen. Mange aktører foretrekker de gamle ordningene – dels av økonomiske og dels av praktiske grunner.

Kommersielle forlag frykter for sine fete inntekter. Dersom perspektivet truer deres pengestrømmer, vil de ikke føre saklige diskusjoner om systemet som helhet. De miljøene som klarest ser behovet for radikal omstrukturering, er institusjoner som (a la JISC i Storbritannia) har som mandat å ivareta forskningssamfunnets felles interesser.

Slik har det vært siden 1990-åra, da de store forlagene førte en innbitt kamp mot SPARC-alliansen og mot engasjerte forskere som prøvde å ivareta samfunnsinteressene. Situasjonen var den samme for legene som la seg ut med tobakksindustrien og kritikerne som pirket ved bilindustrien (Nader: Unsafe at any speed). I dag finner vi den samme grunnleggende uviljen hos Big Pharma – de store farmasøytiske selskapene.

Hvis åpen og saklig debatt truer pengestrømmene, er det debatten som må bremses. Kunsten å undergrave meningsmotstandere blir en del av forretningskonseptet. Dette er til og med en kunst som kan læres. Spør First House …

Open Access vil nok vinne fram til slutt: ikke av moralske, men av praktiske grunner. Når HiOA utgir sine egne tidsskrifter på nettet, er det ingen som blir fete av inntektene. Her på grasrota er det gratis å skrive og gratis å lese. Men enn så lenge har eierne av Elsevier en del fete år foran seg. Det er fortsatt rikelig med gress å spise.

Innlegget er også publisert på bloggen Plinius.