Store prisforskjeller på forskningsartikler

Mens Universitetet i Bergen betalte tre euro per forskningsartikkel de lastet ned fra forskningsdatabasen ScienceDirect, slapp Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) unna med å betale èn euro per nedlasting fra samme database. Det viser tall fra 2012 som nettavisen Panorama har fått tilgang til.

Panorama har også fått innsyn i beløpene i de nye avtalene som er gjort, og i 2014 vil NTNU i Trondheim betale 1,8 millioner euro for sitt ScienceDirect-abonnement. Universitetet i Oslo betaler 1,7 millioner euro , Universitetet i Bergen 1,2 millioner euro, HiOA og Høgskolen i Molde betaler begge drøyt 44.000 euro, eller rundt 360.000 norske kroner. Prisen er den samme selv om HiOA er ca. åtte ganger så stor som Høgskolen i Molde.

De fem institusjonene betaler til sammen over 38 millioner kroner for tilgang til databasens rundt 2300 vitenskapelige tidsskrifter i år. Forskningsdatabasen ScienceDirect er eid av Elsevier, verdens største forlag på medisinsk og vitenskapelig litteratur.

— Måtte finne en modell

Seniorrådgiver Ivar Torgersen ved Universitetet i Oslo, er fagleder for konsortieteamet ved databasen Cristin som forhandler fram og administrerer avtaler om elektroniske ressurser på vegne av norske fag- og forskningsbiblioteker. Han sier at prisen norske bibilioteker betaler for ScienceDirect i dag er basert på hvilke trykte Elsevier-tidsskrifter de tidligere har abonnert på.

— Da man gikk over til elektroniske løsninger måtte man finne en prismodell og det ble lagt til grunn at tidligere abonnementer på trykte Elsevier-tidsskrifter gir et uttrykk for institusjonenes behov for forskningsartikler. Modellen brukes over hele hele verden, så den er ikke lokal for Norge, sier Torgersen.

Torgersen sier at de kostbare avtalene med Elsevier ikke er noen ønsket situasjon sett fra konsortieteamet, og at forskningspubliseringen er på gli mot Open Access.

— Vårt mål er at det etterhvert ikke skal være behov for den jobben vi gjør i dag, men analytikerer i BNP Paribas anbefaler fortsatt å investere i forlagene som utgir vitenskapelige tidsskrifter. Men med Open Access og publiseringsavgift så blir forskningen åpnere. Det er studier som viser at forskningen blir bedre på den måten, blant annet ved at forskere får bedre tilgang til Big Data, sier Torgersen.

— Monopolistisk situasjon

Seniorrådgiver Jan Erik Frantsvåg – Open Access-ekspert ved Universitetet i Tromsø – sier at Elsevier er i en monopolistisk situasjon.

— Forlaget vet at det er høy betalingsvilje for enkelte av sine tidsskrifter og skviser alt de kan ut av skolene som trenger tilgang til denne forskningen, sier Frantsvåg.

Han forteller at regnskapstall viser at Elsevier hadde et dekningsbidrag på rundt 6,6 milliarder norske kroner i 2012, og 35 prosent av totalomsetningen er profitt.

— De har en fortjenestemargin som stort sett er ukjent i næringslivet, sier Frantsvåg.

Han sier at mye av den akademiske tidsskriftproduksjonen opprinnelig var eid av akademiske institusjoner, men at kommersielle krefter gradvis har kjøpt opp tidsskriftene.

— Denne outsourcingen har pågått i over 200 år, men i stor grad er utviklingen et etterkrigsfenomen. Og de vitenskapelige forlagene har forretningsmodeller som er optimalt tilpasset 1880-åra, sier Frantsvåg.

Han har stor tro på at Open Access – der man i stedet for å kjøpe abonnement betaler publiseringsavgift, vil føre til en sunn priskonkurranse som totalt sett vil gjøre tilgangen til publisert forskning rimeligere.

Betaler tre ganger

Norske utdanningsinstitusjoner betaler opptil tre ganger for forskningen som gjøres tilgjengelig via f.eks. ScienceDirect. Hovedsaklig ved at de lønner forskere som publiserer i tidsskrifter eid av kommersielle forlag. Deretter ved at det gjøres fagfellevurderinger for artiklene, og tredje gang de betaler, så er det for å laste ned artiklene som de samme forskerne og kolleger av dem har skrevet.

(Saken fortsetter under bildet).

(Foto: Arild J. Waagbø)

Fungerende biblitoteksjef Timo Brøyn (bildet over) ved Høgskolen i Molde opplyser at 10-11 moldeforskere fra og med 2010 til i dag har publisert cirka 55 vitenskapelige arbeider i ScienceDirect-tidsskrifter. Om abonnementsprisen for disse cirka fire årene regnes om til en tenkt publiseringsavgift per artikkel, så har man i Molde i perioden betalt i overkant av 25.000 kroner for hver publiserte artikkel.  I Open Access-tidsskriftene er avgiftene typisk på 10-15.000 kroner per artikkel.

— For biblioteket sin del så tror jeg nok at økonomien blir relativt uendret ved en overgang til Open Access-publisering. Pengene vi i dag bruker på databaser vil i stedet blir brukt på publiseringsavgifter, sier Brøyn.

Vil ha 100 av 2300 tidsskrifter

Av moldebiblitotekets totale innkjøp på 1,8 millioner kroner i 2013, utgjorde databasetilganger og abonnementer ca. 1 million. Utgiftene til Elsevier-eide ScienceDirect var en god tredjedel av sistnevnte utgiftspost.

I følge Brøyn er de fagansatte i Molde interessert i rundt 100 av de 2300 tidsskriftene som tilbys gjennom databasen.

Antall publiserte artikler av forskere ved Høgskolen i Molde har variert mellom cirka 80 og 100 i året siden 2010. En Open Access-prislapp for publisering av artiklene ville derfor ha kommet på mellom 800.000 kroner og 1,5 millioner kroner i året.

Kjenner ikke prismodellen

Prorektor for forskning ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Frode Eika Sandnes, sier at han ikke er kjent med den prismodellen som er forhandlet fram. Men utifra faktaene han får presentert tror han forklaringen er at HiOA baserer sine abonnement hovedsakelig på elektroniske tidsskrifter. 

— Høgskolen i Oslo begynte å abonnere på SicenceDirect rundt 2008/2009 og vi hadde få, eller antakeligvis ingen, institusjonelle papirabonnement fra Elsevier før dette. Siden prismodellen er skalert ut ifra antall papirabonnementer så har dette slått godt ut for vår del til nå, sier Sandnes.

— Men jeg er litt bekymret for at dette er en drug-pusher strategi, dvs. få oss avhengige av ScienceDirect gjennom et rimelig abonnement og prisen deretter blir skrudd opp. ScienceDirekt er en veldig god tjeneste med et stort utvalg av gode og prestisjetunge tidsskrifter innen mange fagfelt og det er lett å bli avhengig. Tjenestene for forfattere er også gode, blant annet språkvask og grafisk setting som forfatterne ikke betaler for, men som dekkes gjennom abonnementene, sier prorektoren.

Ønsker drahjelp fra nasjonale myndigheter

— Og verdens største forlag for medisinsk og vitenskapelig litteratur, Elsevier, tjener veldig gode penger på dette?

— Vi må regne at det koster penger å forvalte arkiver med forskningsresultater, og det er legitimt at noen aktører får et levebrød ut av dette. Men at Elsevier har 35 prosent fortjeneste på omsetningen høres alt for mye ut, sier Sandnes, som skulle ønske at Open Access-bevegelsen fikk litt mer aktiv drahjelp fra myndighetene i ulike land og spesielt på EU-nivå.

— I Norge kunne for eksempel Kunnskapsdepartementet garantere langsiktig og forutsigbar drift av et knippe tidsskrifter og gjennom SAK-politikk og øremerkede midler legge den faglige driften av forskjellige tidsskrift til ulike utdanningsinstitusjoner med en nasjonal infrastruktur for arkivering. Det samme kunne vært gjort på EU-nivå, mener prorektor Frode Eika Sandnes.

Elsevier-hovedkvarteret i Amsterdam har blitt kontaktet i forbindelse med denne artikkelen, men har ennå ikke funnet noen som kan kommentere saken.