Forskning og styring i SSB

Dramaet om omorganisering i Statistisk sentralbyrå (SSB) nådde et dramatisk klimaks nesten ukjent i norsk forvaltning denne uka, da det først ble meldt at SSB-direktør Christine Meyer går av, deretter at Meyer aktet å fortsette som SSB-direktør, før SSBs eier Finansdepartementet, gjennom finansminister Siv Jensen uttrykte at de ikke lenger hadde tillit til Meyer, men uten å sparke henne.

«SSB-saken» inneholder en rekke momenter som er av interesse for hvordan kunnskap produseres og forvaltes her til lands. Forskning, uavhengighet, styring og ledelse er noen av dem. Kan man analysere og levere statistikk uten forskning? 

Fra mange hold blir det hevdet at SSBs samfunnsoppdrag er å drive med produksjon av statistikk og analyser for samfunnet, og at forskningen bør drives ved universitetene. Dette er et resonnement jeg stiller store spørsmålstegn ved.

Bare det å fremstille statistikk riktig, krever betydelig kompetanse. Simpsons paradoks illustrerer for eksempel at dersom man stratifiserer sin datainnsamling feil, kan man finne det nøyaktig motsatte resultatet av hva som er sant.

Å levere analyser stiller enda høyere krav til kompetanse. Hvis man for eksempel skal si noe meningsfullt om sammenhengen mellom innvandrere og kriminalitet, vil antagelsene man legger til grunn være helt avgjørende for konklusjonene man kommer fram til. Hvem er innvandrer – bare førstegenerasjon? Kan man skille ut ikke-vestlige innvandrere – og i hvilken gruppe skal hvite sørafrikanere plasseres? Skal man ta hensyn til alder? Til sosioøkonomisk status? Bosted? Yrke?

Alle disse momentene har det blitt forsket på både i det store utland og i det lille innenlands. Kan SSB la være å være på høyden om hvordan slike valg påvirker både statistikken i seg selv og analysene av tallene? Mitt absolutte svar er nei.

La oss videre si at man ønsker å lage et innvandringsregnskap fram til 2060 (eller til og med 2100). Det tilsvarer at man skulle sitte i 1974 (eller til og med i 1934) og konkludere om hvordan Norge og verden (ja faktisk) skulle se ut. Med alt vi vet om historien, er det knapt noen som mener forutsetningene var spesielt gode for å treffe riktig, eller langt mindre brukes til å foreta politiske veivalg.

Man kan selvsagt prøve seg på scenarier (slik det ble gjort på 80-tallet). Men det er noe annet – det er illustrasjoner av mulige utviklingsbaner. Likevel har vi havnet akkurat der – det viktigste innspillet til norsk politikk om innvandring og integrering (Brochmann-utvalgene) baserer tallene sine på noe som to personer på SSB har produsert, nesten uten innblanding fra andre.

Denne «innblandingen» er det helt sentrale ved all kunnskapsproduksjon. Det innebærer at man legger sine arbeider fram for kritikk fra sine fagfeller. Dette systemet er langt fra perfekt, men det er overlegent bedre enn alle alternativene vi vet om i dag. Gjennom fagfellevurderingsprosessene har feilaktig kunnskap (eks. mageleie og lobotomi) blitt luket bort, og dårlig fundert og farlig kunnskap blitt hindret i å havne ute i praksis.

Hvor ille det egentlig står til med det siste «innvandringsregnskapet» til Erling Holmøy og Birger Strøm («Betydningen for demografi og makroøkonomi av innvandring mot 2100»), kom tydelig fram da vi fikk innblikk i hvordan kvalitetssikringen hadde foregått i SSB. Kollegaen som skulle kvalitetssikre det hele hadde tydeligvis sitt svare strev med å få inn forbehold, og han visste at han ikke hadde mulighet til å avvise hele rapporten.

Alt dette sier meg at vi snakker om analyser som ikke har vært utsatt for kollegers kritiske blikk, som ikke har vært sjekket mot den siste kunnskapen, og hvor metoder, antagelser og testing ikke har vært gjort av andre enn forfatterne. Da er det ingen grunn til å anse det som noe mer enn i beste fall interessante hypoteser.

En kompis ga meg ufrivillig en god illustrasjon: Han mente at dersom et sykehus var veldig gode på kreft, så skulle ikke de forandre på det de holdt på med. Jo, det er akkurat det kreftleger har holdt på med i de siste 40 årene – å stadig utfordre sin eksisterende kunnskap og hele tiden søke nye muligheter og løsninger. Et kreftsykehus som slutter å utfordre sin kunnskap, vil være akterutseilt på få år.

I ukevis har det blitt kastet mistanke på SSB direktør Christine Meyer om at hennes personlige syn på innvandring har påvirket SSBs arbeid med sakskomplekset. Konspiratorikerne har en konkret sak – de mener at Meyer nektet FrPs stortingsgruppe tilgang til «et relativt enkelt tabelloppdrag om antall straffede fordelt etter innvandringskategori».

SSB insisterte på en «følgerapport» med tolkning av statistikken, og priset jobben til 233.000 kroner. Utover dette har ikke jeg sett et eneste konkret eksempel på at Meyer utilbørlig har blandet seg i innholdet i SSBs forskning. Jeg er enig med Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen som skriver «Det er en alvorlig anklage som krever solid belegg, uansett hvem som rammes av den. Å vise til hva Meyer har uttalt om innvandring er rett og slett ikke belegg nok.»

Det som derimot begynner å avtegne seg er et FrP i regjering som styrer innholdet i forskningen i SSB: integreringsministeren overtok regninga fra FrPs Stortingsgruppe for å få tallene de ønsket seg. Og Finansdepartementet, som hele tiden har støttet omorganiseringen av SSB, trakk plutselig støtten da Holmøy var en av dem som ikke fikk fortsette i forskningsavdelingen.

At politiske myndigheter på denne måten griper inn i forskningen er langt mer alvorlig enn at en direktør viser seg å ha personlige meninger. Neste gang er det kanskje Ciceros klimaanalyser som opplever å bli styrt fra de som finansierer dem.

Det er også alvorlig og trist at SSB gjøres til en politisk kamparena. Samtidig som Facebook-Høyre vil ha seg frabedt at noen ser Holmøy i kortene, ser mange av mine venner på venstresiden (og i Senterpartiet!) hele omorganiseringen som et angrep fra høyresiden og «blårussen» på venstresidens (og Senterpartiets!) analyser. Ideologisk forskning er aldri god forskning, enten det er høyresidens eller venstresidens. Bare fagfellevurdert forskning er god forskning.

Det er utenkelig at Christine Meyer kan sitte særlig lenge som direktør for SSB uten tillit fra eier. Men jeg kan ikke annet enn å beundre hennes siste manøver med å ikke trekke seg. Denne manøveren var viktig fordi den satte et svært fortjent søkelys på Finansdepartementets (FIN) eierstyring.

Det er regjeringen som ansetter SSBs direktør og det er Finansdepartementet som velger SSBs styre. Etter mitt syn har departementet her opptrådt som en svært dårlig eier. Hvis det virkelig er sant at FIN lenge har vært kritisk til omorganiseringsprosessen i SSB (noe det ikke er), burde de ha grepet inn langt tidligere, og langt mer profesjonelt. De kunne ha satt inn et styret som stoppet det hele, de kunne ha sendt nytt oppdragsbrev, de kunne ha instruert Meyer. Kort sagt, de kunne gjort alt annet enn å forsøke å presse henne ut av jobben uten å selv ta ansvar. Ketil Raknes skriver presist på sin Facebook-side: «Siv Jensens plan var å gjøre livet uutholdelig for Meyer slik at hun skulle velge å gå av.»

Det er mange kunnskapsorganisasjoner som eies eller er tungt finansiert av et departement. Skal dette systemet fungere er vi helt avhengige av at de opptrer som profesjonelle eiere. Når eierne begynner å blande seg i daglig drift er løpet kjørt.

Innlegget er i stor grad basert på lesing av diverse medieoppslag. Jeg kjenner ikke Christine Meyer, men jeg har lenge fulgt med henne og oppfattet henne som en person med stor personlig integritet. Jeg lar meg gjerne korrigere på fakta.