Skal vi ha én eller 16 forskningsministre?

Forskningsrådet gjorde i sommer en vurdering av hvor godt den enkelte statsråd har ivaretatt rollen sin som forskningsminister for sitt departements sektor og ansvarsområde. Vi har måttet tåle kritikk for å spisse dette ved at vi ga terningkast til det enkelte departement. Debatten har i etterkant handlet mest om hvor uavhengig Forskningsrådet kan og bør være, men det som blant innvidde kalles sektorprinsippet fortjener mer oppmerksomhet.

På starten av 1970-tallet ble det slått fast at Norge ikke skulle ha bare ett forskningsdepartement, men at det enkelte statsråd skulle ha ansvar for forskning innen sin sektor. Kunnskapsdepartementet har nylig klargjort hva som ligger i dette ansvaret gjennom en revidert veileder. Hvert enkelt departement skal ha oversikt over kunnskapsbehov i sin sektor, systematisk vurdere forskning som virkemiddel for å nå sine politiske mål, bidra til forskning og kompetanseoppbygging og sørge for forskning for politikkutforming og forvaltning for sektoren.

Sektorprinsippet er en styrke i forsknings- og innovasjonspolitikken. Barne- og likestillingsministeren har ansvar for barnevernets tjenester og for at barn og unge har gode oppvekstvilkår og utviklingsmuligheter. Hun kan ha dialog med sine statlige institusjoner og med kommunene om hvor skoen trykker og hvor det er behov for bedre kunnskap og kompetanse. Hun kan bruke forskning til å velge hvilke tiltak som bør benyttes i tjenestene og i myndighetsutøvelsen, og dernest benytte forskning for å undersøke om de har ønsket effekt.

Tilsvarende har justisministeren mulighet til å lytte til sin sektors behov for kunnskap som kan bidra til å redusere kriminalitet og unngå gjentatt kriminell atferd. Han kan bygge på den beste kunnskapen fra hele verden når tiltak velges ut og gjennomføres, og norske forskningsmiljøer kan undersøke om, og hvordan, tiltakene virker i her hjemme.

Det samme sektorprinsippet gir fiskeriministeren mulighet til å lytte til alle fiskeri- og oppdrettsnæringens felles utfordringer. Næringene består både av små og store bedrifter. Mange er for små til selv å drive forskning, men gjennom å samle ressursene kan det utvikles ny kunnskap om for eksempel mer skånsomme fangstmetoder, bedre fiskefôr eller sikrere anlegg som reduserer rømming og tap.

Det er klima- og miljøministerens ansvar å sikre naturmiljø og klima og bidra til at næringslivet ser muligheter ved å tilrettelegge sine virksomheter for det grønne skiftet.  Det er den samme ministeren som best kan ta ansvaret for å bygge kunnskap som kan understøtte begge disse perspektivene.

Og slik kunne vi fortsatt. I sum gir sektorprinsippet oss hele 16 forskningsministre i regjeringen. Det er en stor fordel når Norge nå går gjennom en kunnskapsbasert omstilling som omfatter både en endret næringsstruktur og etablering av nye konkurranseutsatte høykompetansenæringer og mer effektive og brukerorienterte offentlige tjenester. Vi har altså 16 potensielle forkjempere for forskning og innovasjon.

Men sektorprinsippet har også noen potensielt uheldige sider. Hvordan sikrer vi at 16 sektorforskningspolitikker i sum blir én samlet sterk forskningspolitikk? Hvordan sørger vi for kunnskapsutvikling på spørsmål som ikke har sin naturlige plassering innenfor én sektor? Hvordan ivaretar vi kunnskapsbehov som går på tvers av sektorene og ofte er tverrfaglige? Hvordan bygger vi kompetansemiljøer og sikrer kunnskap som potensielt kan bli viktig om noen tiår? Det er jo viktige forskningsspørsmål knyttet til sårbare ungdomsgrupper som både barne- og likestillingsministeren og justisministeren, og andre ministre med ansvar for velferd, har behov for å finne svar på. Det er noen potensielt vanskelige interessemotsetninger mellom vern og utnyttelse i fiskeriforvaltningen og mellom naturmangfold og oppdrett innen havbruket. Her må uavhengig forskning med ulike innganger og perspektiver belyse temaene, men er det fiskeri- eller klima- og miljøministeren som skal sikre dette gjennom finansiering?

Vi trenger derfor én forskningsminister som er «first among equals», og det har vi. Kunnskapsministeren har et koordineringsansvar for den helhetlige forskningspolitikken. Han fremmet en tiårig langtidsplan for forskning og høyere utdanning for tre år siden og arbeider med revideringen av denne nå. Norge har også et annet viktig fortrinn. Vi har ett samlet forskningsråd. Mens mange andre land har avgrenset ansvaret for forskning til ett eller noen få departementer, så har de ofte en rekke ulike forskningsråd med ulike mandater og ansvar. Det skaper en koordineringsutfordring på iverksettingssiden, om enn ikke i politikken. I Norge har vi muligheten for å sikre koordinert iverksetting gjennom en samlet nasjonal prioriterings- og konkurransearena for forskning.

Men en slik koordinering forutsetter at politikken gir rom for å skape helhet på tvers av de 16 sektorenes behov og finansieringsstrømmer. Det forutsetter at kunnskapsministeren kan samordne målene og oversette dem til helhetlige resultatkrav for Forskningsrådet og dermed unngå at det blir 16 ulike siloer som må fylles med kunnskap hver for seg. Det forutsetter også at vi følger opp OECDs ferske og tydelige anbefaling om en sterkere sektoroverskridende finansieringsmekanisme. Det er en post på statsbudsjettet til formål og problemstillinger som ikke passer inn i noen av ministrenes klare ansvarsområder. Kunnskapsministeren har ansvaret for denne posten. Det bør være en «handlingsregel» som sikrer at denne posten vokser i takt med de totale forskningsinvesteringene.

Forsknings- og innovasjonsmiljøene våre er ikke organisert i 16 sektorsiloer. De arbeider ofte på tvers, ser nye muligheter som kanskje ikke politikere og forvaltning har sett ennå og ønsker å bidra med sin kunnskap og kompetanse til å nå flere mål på en gang. De arbeider gjerne for 16 forskningsministre – om ikke på en gang, så i alle fall flere om gangen.

Innlegget er først publisert i Dagens Perspektiv.