Her er leksehjelp til rektorene

26. mars samlet statsråd Iselin Nybø en rekke rektorer til et møte om den høye bruken av midlertidige stillinger ved universiteter og høyskoler. Budskapet var enkelt: Midlertidigheten skal ned. Og den skal mye ned. «Regjeringen har mål om å redusere midlertidigheten i UH-sektoren ytterligere slik at vi på sikt kommer ned mot det samme nivået som i arbeidslivet for øvrig», skrev Nybø i en kronikk i Khrono 21. februar i år. Det er riktig innstilling. Det innebærer at midlertidigheten for vitenskapelig ansatte i UH-sektoren skal halveres. Fra over 18 til under 9 prosent.

Nybø sendte med rektorene en hjemmelekse før neste møte: De skal hjem og se nøyere på sine egne tall, og komme med konkrete forslag til hvordan de vil få tallene ned.

Vi hjelper gjerne til med hjemmeleksa. Her er fem råd til rektorer som vil få midlertidigheten ned.

1. Ikke bom på tallene

Målet er at flere forskere skal få fast ansettelse, ikke at tallene i statistikken skal se penere ut. Kreativ bokføring løser ikke problemet. Å slutte å telle ansatte i åremålsstillinger som midlertidige, gir ikke flere forskere fast jobb. La oss telle på samme måte som før, så ser vi også lettere om tiltakene faktisk virker.

2. Planlegg ressursene bedre

I dag er eksterne midler en helt normal del av finansieringen i UH-sektoren. Det er heller ikke slik at UH-sektoren har en høyere andel eksterne midler enn andre. Tvert imot. I instituttsektoren er andelen mye høyere, og i næringslivet er «eksterne midler» de eneste midlene man har. Likevel ligger både instituttene og næringslivet for øvrig langt under UH-sektoren når det gjelder bruken av midlertidige ansettelser. Eksterne midler kan ikke brukes som en unnskyldning for å la være å ansette forskere fast. I stedet bør institusjonene bli flinkere til å se forskernes ressurser og kompetanse i sammenheng. Forskerne må bli mindre knyttet til ett bestemt prosjekt, og heller inngå i en pool av ressurspersoner som kan bidra på flere arenaer. Institusjonene må bli flinkere til å gjenbruke kompetanse på tvers. Dyktige kunnskapsarbeidere er tross alt bærebjelken i UH-institusjonene. En vanlig utfordring er å finne midler til å holde forskerne i gang mellom ulike prosjekter. Brofinansiering vil kunne bidra til dette. For eksempel kan det tenkes at en viss andel av overheaden som trekkes fra de eksterne midlene settes av til en brofinansiering som gir nødvendig fleksibilitet og kommer hele forskerpoolen til gode.

3. Heller ordinær oppsigelse enn lufting og triksing

Gode arbeidsgivere planlegger godt, og evner å se de ansattes kompetanse i sammenheng. Slik er det mulig å ansette fast, sikre fleksibilitet og unngå oppsigelser. Dersom man skulle oppleve en stor og uventet nedgang i inntektsgrunnlaget, kan oppsigelser likevel bli en nødvendighet. Dette finnes det et godt regelverk for i arbeidslivet. Det er mye bedre å ansette fast, og en sjelden gang måtte gå til oppsigelse, enn å tøye og strekke regelverket for å slippe å ansette fast og aldri si opp noen. Dessverre er såkalt «lufting» velkjent i akademia. Ved enkelte institusjoner får forskere fast ansettelse og oppsigelse samtidig. Slike praksiser må ta slutt.

4. Rydd opp i høgskole-/universitetslektorstillingene og i bruken av postdoktorer

Også i høgskole-/universitetslektorstillingene er det svært høy midlertidighet. Andelen er så høy at det er åpenbart at midlertidige ansatte uten førstekompetanse driver med helt ordinære undervisningsoppgaver. Dette er i strid med regelverket, og bør ryddes opp i raskt. Det samme gjelder bruken av postdoktorstillingen, som etter regelverket skal være kvalifiserende i karriereløpet mot en vitenskapelig toppstilling. Slik er det ikke i dag. Alt for ofte blir postdoktorene arbeidshester som gjør ordinært forskerarbeid, uten at de får den kvalifiseringen de har krav på. Postdoktorene er holdt utenfor midlertidighetsstatistikken fordi det er en tidsavgrenset, kvalifiserende stilling. Men mange steder fungerer de som vanlige midlertidige ansatte. Det må det bli slutt på.

5. Etabler tydelige insentiver

Et hovedproblem i dag er at det er for få insentiver nedover i organisasjonene til å ansette fast. For enheter og ledere med budsjettansvar kan institusjonenes overordnede mål om å redusere midlertidigheten, krasje med dagens praksis der de midlertidige bærer all risikoen mens arbeidsgiver fritt kan høste av kompetanse og produksjon.

Hvis institusjonene ønsker en kultur for å ansette fast, må rektorene ikke bare gi tydelig beskjed om hva som er forventningene, men også stille med bærekraftige løsninger til egne enheter, samt tydelige insentiver. Klare mål om redusert midlertidighet må inn i utviklingskontrakter med fakultetene, lederkontrakter og andre styringsformer. Enheter som er dyktige på å redusere midlertidigheten må belønnes.

De siste ukene har Forskerforbundet kjørt kampanjen 1av5.no, hvor vi har bedt folk om å gi beskjed til institusjonene om å begynne å ansette forskerne sine fast. Over 25.000 e-poster har blitt sendt til landets universiteter og høyskoler, med samme beskjed som statsråden har gitt rektorene: Midlertidigheten må ned. At 1 av 5 forskere står uten fast jobb, rimer dårlig med Norges forskningsambisjoner.

Hvis vi mener alvor med at forskerne skal finne løsningen på klimakrisen eller plastproblemet i havet, må arbeidsvilkårene stå i forhold til arbeidsoppgavene. De største samfunnsproblemene løses ikke på korte kontrakter.

Det er det rektorenes hjemmelekse handler om.

Meld deg på Khronos nyhetsbrev

Få siste nyheter fra Khrono på e-post

Siste nyheter:

Student ble utestengt i ett år for fusk. Nå har hun tapt to rettssaker

Går hardt ut mot rektor i lokalavisa

— Livet står ikke stille selv om jeg har skrevet doktoravhandling