Kvalitet og demografiens kraft

Nesten annenhver professor på universiteter og høyskoler må erstattes i den kommende tiårsperioden. Ikke av plutselige faglig-strategiske innfall fra overivrige institusjonsledere, men rett og slett av bokstavelig talt naturlige forhold. En undersøkelse som NIFU har utført på oppdrag fra Forskerforbundet viser at i de siste 10 årene har andelen tilsatte i ordinære vitenskapelige stillinger over 65 år økt fra 4,5 prosent til 11,5 prosent. Og andelen professorer over 60 år har økt fra 29 prosent siden 2001 til 41 prosent i 2011. Behovet for nyrekruttering er dermed uomtvistelig.

Det fascinerende er hvordan denne problemstillingen ligger der åpen og blottstilt; den omtales i den nye forskingsmeldingen og «alle» er klar over den. For det andre: Forskingsmeldingen – og vi alle - ønsker økt forskningsinnsats i årene fremover. Det kan ikke bety noe særlig annet enn at behovet for kvalifisert kompetanse vil øke (dette vil altså komme i tillegg til aldersavgang).

«Professorbehovet» er selvsagt også knyttet til undervisningen i høyere utdanning. Og også her er det enkelte forhold, direkte og indirekte knyttet til kvalitet, vi nå har god oversikt over.  Ut fra demografiske forhold må vi regne med at antallet studenter vil stige frem mot, i hvert fall, 2025.  Kanskje vil morgendagens forskningsbaserte undervisning finne andre  uttrykksformer? Men det er urealistisk å tro at man kan greie seg med et mindre utdanningspersonale fremover i høyere utdanning.

I år markerer vi 10 års jubileum for kvalitetsreformen. Jubileet vil måtte se en del uløste problemer direkte i hvitøyet. Undersøkelser viser at vi fortsatt er langt unna de opprinnelige målene om økt studiekvalitet gjennom tettere oppfølging av studentene. NOKUTs rapport «Oppfatninger om kvalitet i høyere utdanning» baserer seg på intervjuer med faglige ledere, lærere og studenter i et utvalg programmer. Intervjuene viser at studentene fortsatt er lite tilfreds med veiledning og tilbakemeldinger. Både studentene og lærerne deres er i tillegg samstemte om at mange bachelorprogrammer mangler tydelig kvalifikasjonsmål, helhet og sammenheng. Samtidig viser tall fra NIFU at frafallet i studiene er like høyt som tidligere. Innsatsen for bedre studiekvalitet må altså styrkes.

Å få til bedre forskning og bedre studiekvalitet i høyere utdanning med færre kompetente  vitenskapelige ansatte enn i dag, er vel noe de færreste tror reelt på. Men selv tanken på å skulle holde volumet på det vitenskapelige personalet på dagens nivå, kan vel fremkalle ubehag hos selv robuste institusjonsledere. De vet jo at innen kort tid vil antallet professorer halveres om intet skjer. Varslede katastrofer er krevende å ta inn over seg i alle livets forhold. Det er fristende å vente og se: «Kanskje ordner det seg uansett?» Eller man kan velge å gjøre som koret i de greske tragedier: utstøte jammerrop, og samtidig være ute av stand til å gripe inn i handlingen og redde helten fra den uavvendelige slutt. Uansett: Tilfeldige løsninger som å springe ut i korridoren for å finne en erstatter den dagen et kontor plutselig viser seg å stå tomt kan ikke unnskyldes i dagens situasjon. Dertil er tallenes tale for klar.

Og nettopp her ligger også lyspunktene. Institusjonene har nå tid til å planlegge hvordan erstatningsbehovet skal løses.  Det krever dyktige ledere med evne til langsiktig tekning og ikke minst: evne til å sette rekrutteringsplaner ut i livet. I rekrutteringsplanarbeidet har de samtidig anledning til å tenke gjennom hvordan forsking og høyere utdanning kan fremstå som attraktive karriereveier. Kanskje greier institusjonene i denne situasjonen å få bukt med den ukontrollerte bruken av ulovlig midlertid tilsetting? Og kanskje lykkes de også i å planlegge slik at det blir bedre mulighet til å få sammenhengende tid til forskning innenfor normalarbeidsdagen?

En undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstiuttet har vist at dette er spesielt viktig for karriereutviklingen til personer med omsorgsforpliktelser. Og kanskje greier sågar institusjonene å benytte den store kommende utskiftningen av vitenskapelig personale til å  bedre prosentandelen for kvinner i toppstillinger. Mange institusjoner har i dag gode  tiltakspakker for nye kvinnelige professorer. Nå får de snart muligheten til å bruke den hyppigere.