Forskere er uenige om effekten av å stenge skoler

Brussel (Khrono): Japan, Norge, Danmark, Kina, Italia, USA, Frankrike, Belgia. Lista over land som har stengt skoler som ledd i arbeidet med å bremse spredningen av det nye koronaviruset er lang. Men hva vet vi egentlig om effekten?

Det er forsket på effekten av å stenge skoler under pandemier. Så hva sier de? Og hva sier forskere som kjenner feltet? Internasjonale forskere er ikke helt enige.

En av dem som har uttalt seg om dette flere steder de siste dagene er Nicholas Christakis, sosiolog, lege og professor ved Yale University. Forrige uke la han ut flere meldinger på twitter om nettopp stenging av skoler og COVID-19.

«Det er et vanskelig tema, vitenskapelig og pragmatisk», skriver han og legger til at det er vanskelig å gi presise anslag på fordelene. Det kommer dessuten med kostnader, fortsetter han og viser til unger som ikke får subsidierte lunsjer og helsearbeidere som må være hjemme.

Deretter slår han fast at «studier viser at stenging av skoler er en av de mest fordelaktige ikke-farmasøytiske inngrepene som kan iverksettes, mer effektivt enn reaktive karantener eller forbud mot offentlig samlinger».

Proaktiv og reaktiv stenging

Det er dels fordi foreldre også må holde seg hjemme som et resultat av at skolene stenger, skriver han. Christakis viser til flere studier rundt influensapandemier. Han er også intervjuet om dette, blant annet i tidsskriftet Science. Der sier han at det er forskjell mellom en proaktiv og en reaktiv stenging. I den siste stenges skolene når en elev, forelder eller ansatt er bekreftet syk, flere steder er utdanningsinstitusjoner stengt nettopp når det er oppdaget at noen er smittet av koronaviruset.

Yale-professoren sier at det er gjort flere studier av slike skolesteninger og viser spesielt til en studie som ble publisert i tidsskriftet Nature tilbake i 2006 og analyserte en influensapandemi.

«Et typisk funn i disse analysene er at slike reaktive skolestenginger for et moderat overførbart patogen, reduserer den kumulative infeksjonsraten med omtrent 25 prosent og utsetter toppen av epidemien (i den bestemte regionen) med omtrent to uker», sier han til Science. Han legger til at du dermed flater ut epidemien og sprer tilfellene utover og dette har verdi fordi «forekomsten på en gitt dag er lavere, slik at vi ikke overbelaster helsevesenet».

Data fra spanskesyken

Så er det den proaktive versjonen, der skolene stenges før det er bekreftet smitte. Det er dette han beskriver som «en av de kraftigste ikke-farmasøytiske inngrepene vi kan ta». Det virker på samme vis som de reaktive, sier han, ikke bare fordi de får bare ut av skolen men fordi du også tvinger mange foreldre til å bli hjemme.

Her viser Christakis til en studie fra 2007 som analyserer data fra den såkalte spanskesyken, en influensapandemi som herjet verden i 1918-1919. Denne ser på reaktive versus proaktive skolestenginger og viser, ifølge professoren, at proaktive skolestenginger berget et betydelig antall liv. Han viser til en sammenligning mellom de amerikanske byene St. Louis og Pittsburgh. Den første stengte skolene en dag før toppen av epidemien og i 143 dager, den andre stengte sju dager etter og i bare 53 dager. Ifølge Christakis var dødsaraten i St. Louis rundt en tredel så høy som i Pittsburgh.

I et annet intervju, med amerikanske NPR, sier Christakis at ved å vente på at et tilfelle skal dukke opp på skolen «går du glipp av muligheten til å få den virkelige fordelen du ville ha fått om du hadde stengt skolen tidligere».

«Det er som å stenge fjøset etter at kua har gått ut», hevder han.

Kan kjøpe seg tid

NPR har også intervjuet Marco Ajelli, beregningsepidemiolog ved Bruno Kessler Foundation i Italia, som har studert slike skolestenginger. Han hevder «det er vitenskapelig bevis» på at du kan kjøpe deg tid og utsette toppen på en epidemi ved å stenge skoler.

Men det påpekes samtidig at denne kunnskapen er basert på studier av tidligere sykdommer. Så hva kan man lese ut av det?

Ajelli, med kolleger, peker ifølge NPR på at det er noe nytt ved COVID-19, nemlig at barn synes å være mindre sårbare. De skriver at «det er ikke klart hvordan det faktumet påvirker nytten av skoleavslutninger».

En annen som har vært inne på noe av det samme er epidemiologen Jennifer Nuzzo ved Johns Hopkins University’s Center for Health Security. Hun har kommentert koronautbruddet i flere amerikanske medier og hadde tidligere denne uka et innlegg i New York Times under tittelen «We Don’t Need to Close Schools to Fight the Coronavirus».

«Det er ikke noe klart bevis på at slike tiltak bremser dette utbruddet», skriver Nuzzo og fortsetter:

«Det meste av det vi vet om effekten stenging av skoler har på smitteoverføring gjelder influensa, som barn kan være spesielt utsatt for, og noen ganger dø eller bli alvorlig syk av».

Samlet seg utenfor hjemmet

Hun skriver at barn er viktigere drivere for influensainfeksjoner fordi de har mer interaksjon med andre folk enn det voksne har. «Det antas derfor at å stenge skoler vil redusere antallet de har kontakt med og dermed spredningsraten», skriver hun og viser til en studie fra 2010, som så på influensapandemien i 2009, også kjent som svineinfluensaen, eller H1N1. Hun viser til at skoler over hele USA ble stengt den gang og skriver at denne studien viste at foreldre i stor grad støttet opp om tiltakene.

Men, skriver hun, «andre studier viste at barn ofte samlet seg utenfor hjemmet eller oppsøkte offentlige steder, på tross av anbefalingene om ikke å gjøre det». Hun forteller at skolene stort sett åpnet igjen etter mindre enn tre dager, fordi det viste seg å være mindre alvorlig enn man hadde fryktet.

Ting tyder ifølge Nuzzo på at tiltakene ikke begrenset antallet infeksjoner, men bremset spredningen.

Uansett: «Covid-19 is different», slår hun fast. Og det er her hun er inne på noe av det samme som nevnte Ajelli når hun skriver dette:

«Hvis barn ikke opplever alvorlig sykdom eller bidrar til å spre COVID-19 — og så langt har vi funnet få klare bevis på at de gjør det — vil stenging av skoler trolig ha liten effekt på spredningen.»

Peker på konsekvenser

Hun hevder også at skoler må stenge før så mye som en prosent av befolkningen er smittet om at det virkelig skal ha effekt, og at de må holde stengt til epidemien er over. Og det kan som kjent ta måneder. Barn må dessuten ikke samles seg i andre sammenhenger, noe som vil være vanskelig, skriver hun.

Som flere andre peker hun på at det har konsekvenser. Foreldre må holde seg hjemme, deriblant helsepersonell, med de konsekvensene det har både for dem og samfunnet.

Hun viser samtidig til at det er et klasseperspektiv i det hele. For mange amerikanske unger betyr det at de blir uten tilgang på viktige måltider, for noen betyr det også at de mister tilgang til det tryggeste stedet de har i livet. Brudd i utdanningen gjør det dessuten vanskeligere å tette gapet mellom familier med lav og høy inntekt, skriver hun og viser til at det uansett må sikres at alle har tilgang på nødvendig teknologisk utstyr for fjernundervisning.

Advarer mot å vente

Noen få dager før Nuzzos innlegg sto det et annet innlegg på trykk i New York Times, dette var skrevet av Howard Markel, professor i pediatri og leder av Center for the History of Medicine på University of Michigan. Han er også en av forfatterne bak den nevnte studien av influensapandemien fra 1918-1919, som ifølge Markel tok livet av opp mot 750.000 amerikanere.

Han er svært tydelig nå det gjelder stenging av skoler: «Don’t Wait Until It’s Too Late», skriver han i det nevnte innlegget fra fredag forrige uke. Historien viser oss at det redder liv å holde barna hjemme tidlig i et utbrudd, hevder han og skriver følgende:

«Min egen forskning på epidemienes lange historie har lært meg at når det gjelder utbrudd av smittsomme luftveisinfeksjoner kan stenging av skoler bidra til å hindre mange tusen syke og døde».

Han viser til at skoler er samlingssteder der et stor antall unge og voksne er samlet og luftveisinfeksjoner kan spres raskt. Å stenge dem er derfor et «nøkkelpunkt» for å «bremse spredningen av lett overførbare virus slik at sykehusene ikke overkjøres av syke og kan kjøpe seg tid for utvikling av antivirale medisiner, medisinsk behandling eller en vaksine», skriver han.

«Better safe than sorry »

Han viser til studien av pandemien i 1918-1919, som også Nicholas Christakis viste til, og skriver at de studerte 43 store byer som hadde tatt ulike ikke-farmasøytiske tiltak, som isolering av syke eller folk som var mistenkt syke på sykehus eller hjemme, forbud mot offentlige samlinger, stenging av veier og jernbane og av skoler.

Ifølge Markel viste stenging av skoler seg å være det mest effektive mot spredning av pandemien. Ikke minst om det ble gjort raskt og over en lengre periode.

Forskeren skriver også at «hovedproblemet med det nye koronaviruset er at vi har aldri opplevd noe utbrudd med det, så vi har fortsatt ikke gode stabile tall som kan fortelle oss hvor alvorlig det er». Problemet er at dataene kan bli tilgjengelig først etter at COVID-19 er blitt spredt i stort omfang, skriver han og legger til at politikken derfor burde basere seg på ordtaket «better safe than sorry».

Det er dessuten mulig å åpne skoler igjen om man får gode nyheter, skriver han og viser til en studie han og kollegene gjorde av skolesteninger under influensapandemien i 2009, da skoler ble åpnet igjen relativt raskt.

Vi har aldri vært bedre utstyrt for å møte slike virus enn i dag, skriver han og legger til at «historien har også lært oss at når det gjelder stenging av skoler må vi alltid være klare for å handle i dag — ikke i morgen».

• Les også: Dette gjør universiteter verden rundt