Bytt ut formidling med kunnskapsutveksling

Vi er inne i en ny debatt om formidling, i Nytt Norsk Tidsskrift og i Morgenbladet. Khrono engasjerer seg også. Debatten er viktig, ikke minst fordi vi i dagens samfunn ser en tillitskrise mellom «ekspertene» og samfunnet i stort. Denne krisen fordrer at vi benytter et klart språk og ser nøye på selve innholdet i begrepet «formidling». I stedet for formidling bør vi snakke om kunnskapsutveksling.

Det begynte med at Wig og Svensen gikk friskt ut i Nytt Norsk Tidsskrift med det som best kan beskrives som en statusrapport for forskningsformidlingen i Norge.

Slik jeg forstår forfatterne, mener de at institusjonene har flyttet makt og ansvar fra forskerne til kommunikasjonsrådgivere og at dette er den største barrieren for bedre formidling. Det er flott at Wig og Svensen inviterer til debatt, og de har mange synspunkter som jeg kan slutte meg til. Men jeg mener de viktigste barrierene og utfordringene ligger på et helt annet nivå enn i en intern maktkamp på universitetene.  

I en diskusjon om hvor de virkelig store utfordringene ligger, kan vi bruke oppslaget i Washington Post den 16. november som bakteppe. 

Her får vi høre om hvilket ord Oxford Dictionaries valgte som «årets internasjonale ord 2016». Valget falt på ordet «post-truth». Washington Post skriver at Oxford Dictionaries gjorde sitt valg «after the contentious Brexit-referendum and an equally divisive U.S. presidential election caused usage of the adjective to skyrocket».

Ordboka definerer post-truth som «relating to or denoting circumstances in which objective facts are less influential in shaping public opinion than appeals to emotion and personal belief.»

Som eksempel på bruken av ordet, gir ordboka oss følgende setning:  «In this era of post-truth politics, it’s easy to cherry-pick data and come to whatever conclusion you desire.»

I bakgrunnen hører vi Michael Goves utsagn om at «The people of Britain have had enough of experts», og kanskje minnes vi statsråd Monica Mælands innlegg i Aftenposten 17. april der hun avfeier en forskers faglige kritikk av utøvelsen av statlig eierskap som «teoretiske og akademiske øvelser».

Vi kan selvsagt kritisere politikere som lar være å lytte til eksperter og akademikere, men samtidig må vi vende blikket innover og spørre om vi selv kan ha bidratt til den tillitssvikten vi ser konturene av. For det er mangelen på tillit som jeg ser som den største utfordringen i dagens formidling - og også som en av de største utfordringene for akademia generelt.

For hvilken rolle kan vel et sannhetssøkende universitet spille i en æra som karakteriseres som «post-truth»?

Det dreier seg ikke bare om mistillit mellom eksperter og politikere, men også mellom eksperter og samfunnet i stort. Under arbeidet med denne bloggen fikk jeg en epost fra kollega Bernt Hagtvet, som nå underviser ved Yale. Hagtvet viser til hva Richard Rorty skrev i 1998:

«The nonsuburban electorate will decide that the system has failed and start looking around for a strongman to vote for—someone willing to assure them that, once he is elected, the smug bureaucrats, tricky lawyers, overpaid bond salesmen, and postmodernist professors will no longer be calling the shots… . One thing that is very likely to happen is that the gains made in the past forty years by black and brown Americans, and by homosexuals, will be wiped out. Jocular contempt for women will come back into fashion… . All the resentment which badly educated Americans feel about having their manners dictated to them by college graduates will find an outlet.»

Dette ble skrevet for 18 år siden. Det er profetisk. Og denne profetien viser til den utfordringen det er å forvalte kunnskap på en måte som bygger tillit. Det nytter ikke å skyte på elektoratet så lenge vi holder fast på demokratiet som den beste styreformen vi kan ha.

Nå er vi inne på det som er selve kjernen i denne bloggen: Begrepet formidling. I mine ører – og jeg vil tro, også i mange andres – er dette begrepet så utvetydig enveis. Begrepet forteller oss at kunnskap skal bevege seg i én retning, fra dem som har kunnskapen til dem som ikke har, fra de kunnskapsmessige «haves» på universitetene, til kunnskapsmessige «have-nots» utenfor disse.

Hvorfor ikke erstatte enveisbegrepet formidling med det mer symmetriske kunnskapsutveksling?

Gjør vi dette, understreker vi at vi i dagens høyt utdannede samfunn har myriader av ekspertgrupper, hvorav de fleste befinner seg utenfor universitetene. Disse ekspertgruppene er det verdt å utveksle kunnskap med. Bevisstheten om at vi gjennom god formidling får nyttig kunnskap og blir bedre forskere, vil styrke entusiasmen rundt vårt tredje samfunnsoppdrag.

Begrepet kunnskapsutveksling gjør oss også til lyttere, ikke bare til formidlere. Ordet forteller oss at vi må lytte til dem som står på den andre siden av tillitskløften og ikke minst til dem som føler at de har blitt sviktet av det de ser som en økonomisk og kunnskapsmessig elite. Alle er eksperter på sine egne liv.

I begrepet kunnskapsutveksling ligger et imperativ om å forstå samfunnet rundt oss, forstå hvordan ulikheter oppstår og hva de kan føre til, og om å se de samfunnsmessige utfordringene i hvitøyet. Formidling skaper avstand; utveksling skaper nærhet og forståelse – og kanskje større tillit?

Dette er ikke en lek med ord. Det er et forsøk på å sette vår egen formidlingskultur under debatt. Og det er et forsøk på å starte en diskusjon om hvordan universitetene kan gjøre sitt for å motvirke autoritære strømninger båret fram av mistillit.

Den 21. november åpnet jeg det første symposiet i regi av det nye universitetsnettverket The Guild of Research Intensive Universities. Symposiet i Brussel hadde tittelen Overcoming Boundaries: Open Science & Open Innovation. Vi diskuterte hvordan kunnskap må bringes frem til dem som trenger den og har nytte av den.

Som bakteppe for symposiet lå nettverkets oppstartserklæring som understreker behovet for toveis kommunikasjon heller enn enveis formidling. I min introduksjon gikk jeg tilbake til talen Fridtjof Nansen holdt da han fikk overlevert Nobels fredspris i 1922. Her er deler av talen, i engelsk oversettelse:  

«What is the basic feeling of people all over Europe? There is no doubt that for a great many it is one of despair or distrust of everything and everyone, supported by hate and envy. This hatred is each day disseminated among nations and classes.

No future, however, can be built on despair, distrust, hatred, and envy.

The first prerequisite, surely, is understanding - first of all, an understanding of the cause and the nature of the disease itself, an understanding of the trends that mark our times and of what is happening among the mass of the population. In short, an understanding of the psychology of every characteristic of our apparently confused and confounded European society.

Such an understanding is certainly not attainable in a day. But the first condition for its final establishment is the sincere will to understand; this is a great step in the right direction. The continuous mutual abuse of groups holding differing views, which we witness in the newspapers, will certainly never lead to progress. Abuse convinces no one; it only degrades and brutalizes the abuser. Lies and unjust accusations achieve still less; they often finally boomerang on those who originate them.”

Ordet «post-truth» eksisterte ikke på Nansens tid. Men utfordringene var mye de samme. Universiteter og høyskoler har i dag en formidabel oppgave i å skape en debattarena der meninger skapes gjennom «en åpen og opplyst offentlig samtale», slik det står i Grunnloven.

I en slik samtale skal overtro og fordommer møtes med motargumenter og fakta. Og en slik samtale er alltid toveis og basert på kunnskapsutveksling, ikke enveis formidling.

Ja visst trenger vi et klart språk når vi utveksler kunnskap. Ja visst må vi gi kunnskapsutveksling større plass i utdanningen. Ja visst må kunnskapsutveksling ses som meritterende. Og mest av alt trenger vi gode debattarenaer.

Når jeg skriver dette slår det meg at forelesningsserien om krig, okkupasjon og oppgjør er et spesielt fint eksempel på en slik arena – og et godt eksempel på alt det gode arbeidet som gjøres innenfor vårt tredje samfunnsoppdrag.

Dette er en åpen forelesningsserie i Gamle Festsal, arrangert i samarbeid med Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret). Forelesningene holdes kl. 14 på lørdager – ikke akkurat i kjernetiden for akademiske arrangementer. Likevel – de fleste forelesningene jeg har vært med på, har trukket fulle hus.

Hit kommer mennesker som har opplevd krig og oppgjør, enten selv eller gjennom sine familier. De kommer med spørsmål og kommentarer som jeg, som ikke-ekspert, lærer av. Jeg tror at selv ekspertene lytter og lærer.  Dette er kunnskapsutveksling på sitt beste.

Les også: «Vi har et forbannet ansvar og en plikt til å sørge for en sivilisert debatt»