For mye regelrytteri rundt selv­plagiering

Dagens sommerprat er med Jørgen Sejersted, litteraturprofessor ved Universitetet i Bergen og påtroppende styreleder for Holbergprisen.

— Hvordan vil du oppsummere arbeidsåret 2022-23?

— Et herlig år med flinke studenter og kompetente kollegaer på alle kanter. Bare jeg nå får ferdigstilt og publisert manuset om Holberg, vil arbeidsåret kunne regnes som absolutt prima.

— Hva blir den største utfordringen i året som kommer?

— Jeg må nok avrunde Holbergstudiene jeg holder på med og finne nye forskningsspørsmål. Jo eldre en blir, jo mer krevende er det å fornye seg som forsker. Litt utfordrende blir kanskje noen interne diskusjoner om restrukturering av studietilbudet for å bedre lektorutdanningen, men det er en viktig sak. Så gleder jeg meg til vervet som styreleder i Holbergprisen — der er det mye energi og høyt aktivitetsnivå i sekretariatet. Feiringen av forskning innen samfunnsfag, humaniora, juss og teologi er i mine øyne et høyst betimelig korrektiv til dominerende trender i offentlig debatt.

 — Hva er ditt forhold til selvplagiering? 

— «Selvplagiering» var for hundre år siden et begrep litterære kritikere brukte om forfattere som stadig utga nye romaner som liknet på forrige roman. Hamsun, for eksempel, ble i sin tid kritisert for dette. De siste årenes anvendelse av termen på studentarbeider eller vitenskapelig publisering er i mine øyne meningsløs. Vi må jo kunne gjenta våre egne gode formuleringer? Generelt bør plagieringstilfeller i eksamenssammenheng vurderes individuelt og med lempe i faglig linje. Det er blitt altfor mye byråkratisk og juridisk regelrytteri rundt dette nå. Trekk i karakter, eventuelt underkjenning, for dårlig siteringspraksis vil ofte være den adekvate reaksjon, og må håndteres av fagfolk. I vurderingssammenheng må vi nok uansett mer over på samtale og muntlig eksaminasjon, gjerne knyttet til en innlevert tekst.

— Holberg var forresten en notorisk plagiator og kompilator, men med en distinkt stemme likevel. Det kan virke som enkelte har en overdreven tro på originalitet i tekst. All skriving innebærer gjenbruk av egne og andres språk, fraser og ideer. Søkemotorer avslører både Holberg og enkelte klønete studenter, men teknologiens muligheter og mangler bør ikke definere vårt forhold til dette, det er først og fremst noe lærer og student må finne ut av.

— Forslag til ferielektyre?

— Jeg skal i hvert fall lese Tove Ditlevsen og Lars Amund Vaage. Jeg er så heldig at noen masterstudenter vil skrive om disse forfatterskapene, og da kan jeg forene jobb og glede, slik litteraturforskere ofte kan. Ditlevsen er blitt aktualisert gjennom Vigdis Hjorths romaner. Hun var rå.

— Hvem fortjener en rose, og hvem fortjener en kaktus? 

— Rosen får gå til Cecilie Hamnes Carlsen, professor på HVL, samboer, kjæreste, venn og kollega i 20 år. Det betyr alt å finne hvile, energi og kjærlighet på hjemmebane. Kaktusen kunne jeg sendt til Torbjørn Røe Isaksen fordi han forlot politikken, sektoren trenger sårt politikere som målbærer et reflektert og helhetlig syn på samfunnets kunnskapsproduksjon på en troverdig måte. Alternativt kunne han fått en kaktus for den forunderlige strukturreformen. Om det ikke var så lenge siden, ville jeg sendt kaktusen til Kristin Clemet for kulturkatastrofen «Kunnskapsløftet» som vi fremdeles sliter med, men hun fortjener vel også noen roser av andre grunner.