Debatt

For meg er det et paradoks at forfattere i tiår har donert sine rettigheter til kommersielle aktører

Jan Erik Frantsvåg skriver om Kielland-rapporten og debatten om lisenser knyttet til Open Access.

Kielland ser ikke noe poeng i NC-klausulen, der er vi helt enig. Men ND-klausulen som Kielland argumenterer for, har i praksis ikke som viktigste funksjon å beskytte forfatteren, skriver innleggsforfatteren
Kielland ser ikke noe poeng i NC-klausulen, der er vi helt enig. Men ND-klausulen som Kielland argumenterer for, har i praksis ikke som viktigste funksjon å beskytte forfatteren, skriver innleggsforfatteren
Publisert

Det har i den senere tid vært en del vel fortjent oppmerksomhet rundt førsteamanuensis i jus Torger Kiellands rapport «Rettighets- og lisensspørsmål ved åpen publisering» som er avgitt på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet/Unit. Rapporten er utvilsomt interessant, og den belyser en del spørsmål som bør opplyses og diskuteres.

Både Torger Kielland, og i den påfølgende debatt professor i jus Olav Torvund, synes å ta utgangspunkt i at forholdene i tradisjonell (ikke-OA) publisering er en slags idealtilstand hvor forfatteren har alle rettigheter, bortsett fra at man har gitt utgiver en rett til å publisere en artikkel.

Dette er en nå-beskrivelse som kanskje kan være relevant for den begrensede del av vitenskapelig publisering som kan forholde seg til normalkontrakten (Normalkontrakt for utgivelse av litterære verk i tidsskrift) som er utarbeidet i samarbeid mellom Den norske Forleggerforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Denne kontrakten er forbilledlig forfattervennlig, men den representerer nok et unntak i den store sammenhengen. Det meste av norske vitenskapelige artikler publiseres i internasjonale tidsskrift hos store, kommersielle utgivere.

Jeg har sett på hva slags kontrakter Elsevier – verdens største vitenskapelige utgiver – tilbyr sine forfattere. Jeg antar, uten å ha gått nærmere inn på det, at andre store kommersielle utgivere har tilsvarende kontrakter, selv om neppe alle er like lite forfattervennlige.

Elsevier har én standardkontrakt for publisering i abonnementstidsskrifter, altså tradisjonell ikke Open Access-publisering.

I avsnittet «Assignment of copyright» ser vi at forfatteren etter kontrakten gir fra seg all kontroll (så lenge opphavsretten varer) til utgiver. Dette gjelder både noen former for avledede verk – det er noe uklart hvor langt dette strekker seg – og økonomisk utnyttelse.

Ser vi på den tilsvarende kontrakten for publisering Open Access med en CC BY-NC-ND-lisens (Elsevier tilbyr ikke alternative lisenser i standardkontrakten) ser vi i avsnittet «License of publishing rights» det samme: Forfatteren overdrar alle rettigheter til utnyttelse til utgiver. I avsnittet «Scholarly communication rights» ser vi at forfatteren personlig beholder noen rettigheter til videre utnyttelse.

Delvis er dette de samme rettigheter som alle får muligheten til å utnytte gjennom lisensieringen, forfatteren får (?) også noen rettigheter til egen gjenbruk, herunder visse, begrensede former for kommersiell gjenbruk og til selv å skape avledede verk. Men forfatteren beholder ikke noen rettighet til å gi andre rettigheter til å utnytte verket i noen form, hverken mot betaling eller uten.

Slik ser vi at det å benytte en CC BY-NC-ND-lisens ikke beskytter forfatteren, men bidrar til å øke utgiverens muligheter til å utnytte verket økonomisk, på bekostning av andre forfattere og deres institusjoner. Kielland ser ikke noe poeng i NC-klausulen, der er vi helt enig. Men ND-klausulen som Kielland argumenterer for, har i praksis ikke som viktigste funksjon å beskytte forfatteren.

Den viktigste funksjonen er å gi utgiver mulighet til å lisensiere bearbeidelser mot betaling. For slik kontrakten er utformet er det utgiver som sitter med retten til å lisensiere slike bearbeidelser, forfatteren har ikke beholdt slike rettigheter. Det er mulig at kontrakten gjør at forfatteren sitter igjen med visse, begrensede rettigheter til noen typer avledede verk, ev. til å nekte slike avledninger, men jussen er her uklar for meg.

De viktigste former for bearbeidelse av vitenskapelige artikler er gjenbruk av deler av artiklene, f.eks. tabeller eller grafer – fra egne eller andres arbeider – fordi de kan være nyttige i videre publikasjoner. Dette skjer i dag mot betaling til rettighetshaver, det vil i praksis si utgiver, i hvert fall hva angår gjenbruk av andres innhold. En ND-lisens vil være et hinder for slik gjenbruk, som generelt må antas å være både uproblematisk og ønskelig sett fra opphavspersonenes side.

Torvund postulerer at dette som ønskes gjenbrukt stort sett ikke er opphavsrettsbeskyttet, men vi noterer at alle større utgivere har mekanismer for å ta seg betalt for å tillate dette. Få forfattere (eller institusjoner) vil ta sjansen på at Torvund har rett, og risikere et søksmål fra utgiverne – så man betaler. Med en CC BY-lisens er dette tillatt, uten tungvinte prosedyrer og betaling til den tredjepart utgiveren jo egentlig er i dette.

Illojale bearbeidelser kan man uansett vanskelig verge seg mot. En lisens – eller en © – sier noe om hva som er lov eller ikke, men garanterer ikke at andre forholder seg lojalt til dette. Og skal man gjøre noe ved eventuell misbruk, må man gå til søksmål, oftest i fremmede juridiksjoner. Dette er ikke et aktuelt alternativ for så mange forfattere. Forleggere vil oftest neppe være interessert i å håndheve dette, så lenge det ikke berører viktige økonomiske interesser for dem.

Torvund er i sitt innlegg i Khrono 02.02.2020 opptatt av å beskytte forfatterne mot kommersiell utnyttelse av teksten: «De få gangene det måtte bli aktuelt, kan man godt spørre forfatteren og eventuelt betale vederlag. Det er ikke rimelig at alle, bortsett fra forskeren/forfatteren selv, skal kunne utnytte en publikasjon kommersielt.»

Nå er det slik at en CC BY, uten en -NC-klausul, tillater alle, også forfatteren som del av allmennheten, å utnytte dette kommersielt. Det å ha med en NC-klausul i lisensen vil bare gjøre at kommersielle aktører ikke vil inkludere innholdet, helt eller delvis, i produkter eller tjenester som kan gi innholdet større utbredelse, flere lesere, kanskje flere siteringer – altså slikt som forfattere gjerne etterstreber.

Og vi har som UH-institusjoner et samfunnsoppdrag om å skape og utbre kunnskap til utdanning, forvaltning og næringsliv – det er ingen NC- eller ND-klausul på det vi skal jobbe med. Da fremstår det som underlig å argumentere for ordninger som gjør vitenskapen mer tungdrevet, for at noen få enkeltforskere kanskje kan få noen små privatøkonomiske fordeler? Og de økonomiske fordelene, som jeg tror jeg har vist overfor, vil stort sett ikke tilfalle forfatterne, men de kommersielle utgiverne.

For meg er det et paradoks at forfattere i tiår har donert sine rettigheter til kommersielle aktører, rettigheter disse aktørene har brukt til å tjene penger gjennom å hindre den bruk og utbredelse av forskningspublikasjoner forfatterne selv ønsker, ved at publikasjonene har blitt stengt inne bak betalingsmurer.

Dette har skjedd uten at de prinsippielt betenkelige sider ved slik rettighetsoverdragelse og -fraskrivelse har blitt synderlig debattert. Når man nå ønsker å frigjøre de vitenskapelige publikasjonene og la dem komme mer til nytte for hele samfunnet – da, først da, blir det å motsette seg slike rettighetsoverdragelser plutselig en kampsak?

Les også: Khronos samlesider om Open Access og Plan S