For å gjøre innovasjon nyskapende kan man godt begynne i akademia

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Hvilken type innovasjon er det som kan skape nye økonomiske gevinster, men også innovere økonomien? Spørsmålet er alvorstynget av miljøendringene som følger av dagens økonomiske utvikling. Innovasjon betyr i utgangspunktet nyskaping. Men er det som i dag legges i innovasjon særlig nyskapende?

Det er andre tidsfaktorer enn datoen som her spiller en rolle. Vi kan være i en situasjon der tiden renner ut i sand, og tidens arbeid ikke lenger er mulig: Det vil si at spørsmålene som reises her blir grunnleggende uten konsekvens. Så vi må spørre: Er vi allerede nådd dit hen?

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Ved å skrive dette innlegget tar undertegnede sjansen på at vi ikke er der ennå. Men risikovurderingen er ikke kalkulert, siden vi er i en situasjon der universitets- og høgskolesektoren preges av innsparinger, nedskjæringer eller budsjettkutt. Det handler om å rette søkelyset mot en type innovasjon som har pågått langs mange kanaler — på tvers av etablerte universitetsfagkretser — der synspunktet for leselighet i situasjonen ikke er statisk, men bevegelig. Altså et vandrende synspunkt som ligger nærmere informasjonstilgangen med dagens nettverk og databaser.

Datateknologien legger til rette for at flere typer informasjon — og kunnskap fra ulike fagkretser — studeres i rask rekkefølge, men med utgangspunkt i undersøkelser som kan ha langsomme og dype formål. I hvilken grad har kvaliteten og nivået på utviklingen av en undersøkende holdning betydning for potensialet som forskningsresultater kan ha? Utviklingen har her trolig blitt framtvunget av at tidens vandrende undersøkelser ikke kan kategoriseres som helt subjektive eller objektive, ei heller humanistiske eller naturvitenskapelige: Fordi det her pågår en multiplisering.

Når vi slår ned en pæle i en eng, vil alle som ser pælen kunne benytte den som synspunkt: For hypotetisk å prøve å se engen derfra. Vi leser engen fra pælen. Når vi plasserer en datamaskin i et kontorlandskap, vil vi lett kunne ta maskinen som et slikt synspunkt. For denne typen plasserte gjenstander bruker noen designere og arkitekter ordet datum. Parallellen stopper ikke her: Når vi lar oppmerksomheten ta bolig i skjermflaten kan det være mange elementer i grensesnittet med samme funksjon som pælen. De teknologiske plattformene vi bruker yngler undersøkelser.

På sin side har kunstnere, arkitekter, arkeologer og antropologer lenge vært sammen om å spørre slike enkle spørsmål: Hva skjer når noen slår ned en pæle i en eng? Hvilke følger har handlingen for hva som videre vil skje? I kjølvannet av den teknologiske utviklingen har det ligget an til mer systematiske tilnærminger til spørsmålet, for eksempel salige Latours påstand om at gjenstander kan være aktører. Haraways påstand om at kunnskap er posisjonert og situert. Enn si Wallerstein, som ville åpne mellom STEM-fagene og humaniora via samfunnsfagenes kompleks analyser.

Dette er tendenser som har pågått og utviklet seg i om lag 30 år. Noe retorisk: STEM-fagene kunne avgi STEAM dersom de favnet om de fire a-ene til Ingold: kunst/art, arkitektur, arkeologi og antropologi. Det vil stå på om vi klarer å utvikle og aktualisere veier som ligger mellom 1) riktig tunge professorater og 2) kunnskapens flyktige allmenninger som har utviklet seg med Internett. Hvilke nyskapende mål på kvalitet, nivå og nedslagsfelt er det som kan gjelde her? Altså typer av konvergent kreativitet i midten—mellom det eksepsjonelle og det vanlige—som det kan bli noe av?

Det er en del som tyder på at en slik nyskaping—og ditto nyskaping i innovasjonsbegrepet—også har fått utvikle seg en stund. Men i hvilken grad står den på politikernes og beslutningstakernes repertoar? Med følgespørsmålet: I hvilken grad vil innovasjonsbegrepet som gjelder her vende seg primært mot effektivisering av naturressurs for/bruk, som skal til for å klare seg som nasjon i krisetider, eller for å vinne en krig? At det her vil stå mellom a) å vinne i kappløp og b) å dele på livsmiljøet er mer enn sannsynlig. Og vi kan ikke løse det som et problem, vi må spørre mer.

Når vi antar synspunkter som ikke er våre egne—og forsøker å se verden fra disse—ligger det i sakens natur at vi ikke vet nok. Kostnadene ved å ikke spørre er at det flokker seg med pæler i enga, til det punktet at vi ser oss blinde på dem. At dette allerede har skjedd i stor grad med dagens skjermbruk er rimelig opplagt. Spørsmålet er hva denne blindheten vil koste samfunnet på sikt. Det er ikke slik at man kan unngå denne blindheten bare man tar seg sammen. Her ligger her et omfattende arbeid og venter: Hva har kunnskapens enorme skostørrelse kostet oss?

For å spørre på en annen måte: Har 7-mils støvler en pris? I så fall: Når vil vi betale den? Prisen for å være medlem av en kultur — uten å spørre — er at man ser seg blind på den. Å være god til å spørre forutsetter en bestemt skaperevne. Det holder ikke å være viljesterk, oppfinnsom og kvikk. For at spørsmål skal være nyskapende må de ha basis i erfaringer med en bestemt type arbeid. Ferdigheten man kan utvikle som et undersøkende menneske, forutsetter og resulterer i at man er villig til å la seg merke av virkeligheten, og at man slik kan utvikle nivå og kvalitet over tid.

Dersom man ikke har denne treningen vil man ikke få det til. Og det har ingenting med hvor langt opp i utdanningshierarkiet man er plassert. Fordi det likner kanskje mer på et godt detektivarbeid: Som handler om å utvikle det menneskelige talentet til å plukke opp detaljene som åpner for det store bildet. Her må man skjære klar både av abstrakt teori og av konspirasjoner. I moderne tid har det holdt med at det var forholdsvis få som holdt på med slikt. I dag trenger vi å utvikle det på bred front gjennom en utdanning som vektlegger eksperiment og undersøkelse i alle fag.

Dersom man anser at dagens miljø-, teknologi- og politikkutvikling kan by på en alvorlig risiko for barn og unges fremtid, bør man vurdere andre alternativer fremfor å nedprioritere utdanning og forskning. Jeg håper jeg får mange imot meg når jeg sier at kunstskolene gir en utdanning på øverste hylle i en type grunnlagsundersøkelser som er kollektive og eksperimentelle. Å omsette noe av dette i den akademiske utdanningen—som en del av grunnlaget—vil utvikle et beredskap for fremtiden. Her er påstanden: For å gjøre innovasjon nyskapende kan man godt begynne her!