Norge bryter potensielt konvensjoner vi selv har vært pådrivere for å få vedtatt

Nesten alle vitenskapsgrener kan trekke frem sider ved Fridtjof Nansen og peke på hans store betydning i faget, enten som teoretisk bidragsyter eller aktør.

For meg som jurist er det nærliggende å trekke frem hans rolle i freds- og flyktningarbeidet etter første verdenskrig, det som innbragte ham Nobels fredspris i 1922. Nansen var medlem av den norske delegasjonen til Folkeforbundet, forløper til De Forente Nasjoner. Etter oppdrag fra Generalsekretæren påtok han seg arbeidet med å lede repatrieringen av krigsfanger.

Han ble utnevnt til høykommissær og arbeidet for å hjelpe to millioner flyktninger i Russland og utvekslingen av fordrevne etter den Gresk-Tyrkiske krigen. Han unnfanget Nansenpasset, et internasjonalt anerkjent identitetsbevis utstedt av Folkeforbundet til statsløse flyktninger.

I dag står verden overfor en flyktningsituasjon som vi må tilbake til de to verdenskrigene i forrige århundre for å finne maken til. Ifølge FN har verden aldri tidligere hatt så mange mennesker på flukt som i dag. Mer enn 70 millioner mennesker var i 2018 fordrevet fra hjemmene sine, nesten 30 millioner var på flukt, over halvparten av dem under 18 år. Millioner av mennesker er statsløse, fratatt tilgangen på fundamentale rettigheter som retten til utdannelse, helsehjelp, arbeid og friheten til å forlate sitt oppholdssted.

Les også:

Ungarn: Vil gjøre det slutt på fri forskning og uavhengig vitenskap

I denne situasjonen tar ikke Norge en gang ansvaret for sine egne borgere. Fordrevet i flyktningeleiren i Syria finnes flere norske kvinner med små barn som myndighetene nekter å hjelpe. Det er mye som taler for at dette bryter med internasjonale konvensjoner som Norge har vært en pådriver på for å få vedtatt.

Uansett er det forkastelig fra et moralsk synspunkt. Barna rammes uskyldig av foreldrenes handlinger, vilkåret om å skille barn fra mødrene for å hjelpe barna er inhumant, argumentet om samfunnets sikkerhetsinteresser skyver problemet over på andre land og regioner som personene ikke er borgere av.

Det er tale om fem voksne kvinner, som myndighetene støter ut av det norske rettsfellesskapet. Uansett hvor avskyelig meningene og handlingene deres måtte være, er dette et helt nytt og fullstendig fremmed element i norsk rettsoppfatning.

Vi var etter 22 juli-rettssaken stolte av at rettsstatens beskyttelse omfatter absolutt alle. Nå er vi i ferd med å forlate dette viktige fundamentet for vår samfunnsorden. Det er både forkastelig og veldig farlig.

Nansen minneforelesning markerer dagen for Fridtjof Nansens fødsel og minneforelesningene startet på 100-årsdagen for Nansens fødsel i 1961. Forelesningene har siden starten i 1961 vært et samarbeid med Framkomiteen (Komiteen til bevarelse av Polarskibet FRAM) og Nansenfondet.

Årets foreleser var Elin Darelius Chiche ved Universitetet i Bergen, som snakket om havstrømmer ved Antarktis og hvordan de påvirkes av klimaendringene. Hennes forelesning var den 55 i rekken. Temaene har vært variert – polarforskning, geologi, nestekjærlighet, kongevalg, språk, hjerneforskning, menneskerettigheter, skipskonstruksjon, Nansens kvinner og mye om polarekspedisjoner.

Den første minneforelesningen fant sted i Universitetets aula med Kong Olav til stede, Philip Noel-Baker holdt et foredrag med tittelen: «Nansens Place in History». Geir Hestmark skriver i sin bok om minneforelesningene at

«Til sammen utgjør [de utvalgte] minneforelesningene et mangesidig portrett av vitenskaperen, forfatteren, diplomaten, humanisten og mennesket Fridtjof Nansen.»

Det er nettopp denne mangesidigheten som gjorde og gjør Nansen så samlende. Fra naturvitenskapen representerte han både livsvitenskapen og geovitenskapen. I humaniora og samfunnsvitenskapen gikk han på tvers. Han skapte historie og utforsket fremmede folkeslag, han var diplomat og statsmann.

Nansens eksempel viser at vitenskap og humanitet går hånd i hånd. Vitenskapen er i sitt vesen et humaniseringsprosjekt. Det må vi aldri glemme, selv ikke når vi er dypt nede i petriskålene, bøkene eller havstrømmene.