En manglende brikke i finansieringspuslespillet

Den siste tiden har det vært flere innlegg om tellekantsystemet, - en del av finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Dette har vært en polarisert debatt som har handlet om tellekanter eller ikke tellekanter, og flere eller færre tellekanter. Et verktøy som ikke har blitt nevnt i denne debatten er de nyinnførte utviklingsavtalene til universiteter og høyskoler. Og ikke minst det å knytte midler til disse.

Debatten om tellekantsystemet er definitivt ikke en ny debatt. Så lenge finansieringssystemet har eksistert har det alltid vært mange meninger om hva det skal måle, hvordan det skal måle, og ikke minst om resultatkomponentens eksistens. Mange utdanningsinstitusjoner klager på effektene det har ved at utdanningsinstitusjonene stadig blir likere hverandre, og at det ikke måler alt universitetene skal holde på med, som f.eks. formidling.

Det er ingen tvil om at det er en utfordring at institusjonene stadig blir likere. Dette kan på sikt, i verste fall, gjøre at vi kun får en rekke like breddeuniversiteter, uklare faglige profiler og utilstrekkelig arbeidsdeling i sektoren. Nettopp mangfold og at institusjonene satser på spesifikke fagområder er en styrke for både samfunnet, studenter og ansatte. Utdanningsinstitusjonene burde spisse seg på fagområdene de allerede er gode på, og kanskje vurdere å slutte med det de ikke er fullt så gode på. Da kan det ikke være økonomiske insentiver for å holde på med halvgode studier et sted når et annet tilbyr samme studium med høy utdanningskvalitet.

Et verktøy som skal kunne gjøre det enklere for utdanningsinstitusjonene å satse på og spisse seg innenfor sine fagområder er nettopp de nyinnførte utviklingsavtalene. En utviklingsavtale er en avtale mellom hver enkelt utdanningsinstitusjon og Kunnskapsdepartementet, hvor det overordnede målet er kvalitet i utdanning og forskning. Innholdet i utviklingsavtalene skal i hovedsak komme som initiativ fra utdanningsinstitusjonen selv.

En ting verdt å stusse litt over er hvor lite diskusjon det har vært om å knytte finansiering til utviklingsavtalene. I tildelingsbrevene til universiteter og høyskoler for 2017 sto det følgende: «Departementet mener at utviklingsavtalene får større effekt ved å knytte økonomiske virkemiddel til dem, og tar sikte på å legge frem forslag til dette i Prop. 1 S (2017–2018) for Kunnskapsdepartementet». Det vil si at om departementet har kommet i mål med dette forslaget legges det frem allerede neste torsdag, når statsbudsjettet for 2018 legges frem. I ett år har det vært kjent at et forslag skal komme, allikevel har det vært overraskende lite prat om det, og når det har vært prat om det virker villigheten til i det hele tatt å ta diskusjonen lav. Hvor er institusjonene når vi har en potensiell debatt om deres viktigste inntektskilde?

Personlig synes jeg at det å knytte finansiering til utviklingsavtalene er en meget god idé. Her kan institusjonene sette mål i tråd med sin egen strategi, og ikke minst få finansiell uttelling for å satse på nettopp disse. På denne måten kan utdanningsinstitusjonen velge seg fagområder de vil satse på, samt områder som ikke gir uttelling i finansieringssystemet i dag. På sikt tror jeg at dette er et virkemiddel som vil gjøre at vi får et større mangfold i sektoren. Det er mange mekanismer som må på plass før det kan tas i bruk: Når skal det måles? Når får man uttelling? Hvordan skal det måles? Departementet legger nok frem et godt forslag neste torsdag, men institusjonene må kjenne sin besøkelsestid for å ta utviklingsavtalene i bruk på en best mulig måte.