En studie i å skyte seg selv i foten

Statsråd Røe Isaksen nedsatte i høst en ekspertgruppe for å gå gjennom finansieringsordningen for våre universiteter og høyskoler. I januar leverte gruppen sin innstilling, og nå er høringsfristen ute.

Grunnen til at kunnskapsministeren har tatt seg dette bryet er at kartet ikke lenger stemmer med terrenget. Ikke litt feil her og litt feil der, men nærmest i ett og alt. Universitets- og høgskolesektoren har gått igjennom en revolusjon de siste årene, men fortsatt finansierer vi sektoren som vi gjorde i det forrige århundret.

Vi har sett en administrativ og politisk desentralisering som har gitt oss en utvisking av skillet mellom universiteter og høgskoler. I dag har vi breddeuniversiteter, profesjonsorienterte universiteter, forskningsintensive høgskoler og en markert økning i forskningskvalitet, forskningsbredde og forskningsbasert undervisning. Vi har fått økt mangfold, økt konkurranse om studentene og forskningsmidlene, økt internasjonalisering og deltakelse i internasjonale forskningsprosjekter, økt samarbeid med nærings- og arbeidslivet og med det økt avhengighet av ekstern finansiering.  

Vi har med andre ord sett en sterk økning i kvalitet og pluralisme.  Og en nøkkel til denne utviklingen har vært forskning.

Figuren (under) gir et glimt inn i den revolusjonen som har skjedd.  Den viser EU-finansiering per ansatt for norske universiteter og høgskoler. Figuren viser ikke resultatet for et enkelt år, men gjennomsnittet over de tre siste årene. En av våre høgskoler ligger på tredje plass, rett foran NTNU.

Figur: EU-finansiering per ansatt ved enkelte norske universiteter og høgskoler

Dette kommer kanskje som en overraskelse på mange.  Men figuren tar ikke en gang hensyn til at høgskoleansatte har mye mindre forskningstid enn universitetsansatte.  Det ville vært mer korrekt å dele på antall forskningsårsverk i institusjonen, og ikke antall ansatte – og da ville statistikken sett enda bedre ut for høgskolene.  

Gamle forestillinger står altså for fall. Høgskolene er langt fra hva de en gang var.  I dag ligger flere verdensklassemiljøer ved høgskolene og de tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet og lovprisninger. 

Samtidig henger finansieringssystemet for universitetene og høgskolene etter utviklingen. Basisbevilgningen til institusjonene er i stor grad basert på hvordan, og hvor mye de forsket for 15 år siden. Denne delen utgjør mellom 60-70 prosent av de totale statlige bevilgningen til institusjonene. Vi har altså et system som ikke justerer seg etter virkeligheten.  Dette tjener de gamle universitetene på, og derfor ønsker de å beholde det slik.  Det er egeninteresse - ikke nasjonens interesse.

Resultat er at for de samme utdanningene er den billigste universitetsutdanningen dyrere enn den dyreste høgskoleutdanningen. Og et dårlig miljø ved et universitet har mye bedre finansiering enn et eminent miljø ved en høgskole. I dag finansierer vi ikke fagmiljøer etter hvor gode de er.  Vi finansierer dem ikke etter hvor stort potensiale de har.  Vi finansierer dem ikke etter hvor viktige de er for landet.  

Vi finansierer dem etter hvilken klubb de tilhører. 

Nå har regjeringens ekspertgruppe kommet med et forslag til endringer i dette systemet.  Men forslaget går ikke inn i kjernen i problemet - at basisbevilgningen fordeles basert på institusjonenes historiske rolle og ikke dagens situasjon, eller framtidens behov. For at universitets- og høgskolesystemet system skal bli suksessfull, må finansieringsmodellen gå fra å se på verden som primært repetitivt til å se på verden som primært definert av endring.  Sektoren trenger en fleksibel finansieringsmodell.

Men ekspertgruppens hovedkonklusjon er altså: «don’t rock the boat».  Og et av hovedargumentene ekspertgruppen har for ikke å gjøre endringer, er at utvikling av et mer fleksibelt, rettferdig og nyttig system for Norge innebærer at institusjonene da må gjøre rede for hvordan de faktisk bruker pengene. For det er for krevende og omfattende oppgave til at det er bryet verdt.

Tenk litt på det argumentet.  

Når vi bruker 31 milliarder kroner i året, burde vi ikke da se på hvordan pengene brukes? Burde ikke det være et moment i fordelingen av midlene? Denne type transparens er nødvendig for endringsledelse av sektoren. Den er nødvendig for et fleksibelt system som vil tilpasse seg endringene i samfunnet og i sektoren. Og den er nødvendig for våre demokratiske policydiskusjoner

Men det ønsker altså ikke ekspertgruppen. Vi skal altså ikke synliggjøre hvordan institusjonene bruker pengene, for da kunne det tenkes at vi kunne ønske å fordele dem på et annet vis.  Ikke etter vane, ikke etter hevd, ikke etter privilegier, ikke etter adel.  Men etter dyktighet, potensiale og viktighet.

Vårt universitets- og høgskolesystem er fundamentalt viktig for framtiden vår. Og kanskje det viktigste instrumentet for hvor godt systemet fungerer er finansieringsmodellen. Da kan vi ikke ha et rigid system basert på hvordan ting alltid har vært.  Vi kan ikke fryse fordelingen for de neste femten årene, den feilen gjorde vi for femten år siden og den feilen trenger vi ikke å repetere. Kunnskapsministeren har nå muligheten til å lage et system som endrer seg i takt med virkeligheten og som oppmuntrer til endring.