En kvinne som inntar mannsbastioner

Danske Anne (Trine Dyrholm) er gift med svenske Peter (Magnus Krepper). De bor i en dyr villa-forstad utenfor København med sine tvillingdøtre. Vi aner et solid borgerlig familieliv et stykke opp på den sosiale rangstigen. De ytre kjennetegnene på vellykkethet er godt befestet. Huset er sobert og dyrt innredet. Anne og Peter har begge viktige jobber, der de innimellom sitter ved stuebordet på kveldene med laptopen (og gjerne et glass hvitvin) og skriver på en artikkel eller forbereder en rettssak (Anne er advokat).

Fakta

Dronningen

Norgespremiere: 30.08.2019

Sjanger: Drama

Skuespillere: Trine Dyrholm, Gustav Lindh, Magnus Krepper, Stine Gyldenkerne, Liv Esmår Dannemann, Frederikke Dahl Hansen.

Regi: May el-Toukhy

Manus: Maren Louise Käehne, May el-Toukhy

Produsent: Caroline Blanco, Rene Ezra

Foto: Jasper Spanning

Musikk: Jon Ekstrand

Nasjonalitet: Danmark

Originalspråk: Dansk

Lengde: 2 t. 6 min.

Aldersgrense: 15 år

Tidlig i filmen blir Gustav (Gustav Lindh) på 17, Peters sønn fra et tidligere forhold, introdusert. Situasjonen hos moren i Stockholm er ikke bra, og Gustav kommer til Anne og Peter for å bo der. På tross av god vilje fra dem begge, ligger det ikke vel til rette for Gustavs inntreden. Noe er ikke helt på plass, og innledningsvis er det ikke helt lett å gripe det. At et par i midtlivsperioden sover sammen i en generøs dobbeltseng ikledd pysjamas er kanskje tilstrekkelig som filmatisk antydning om at noe har skjedd i årenes løp.

Det er Anne som viser de første tegnene på frustrasjon, på at noe er feil i den borgerlige lykkeligheten man synes man kan ane fra utsiden. En slags slitasje, kanskje? På en fest for venner faller hun av samtalen og danser svevende like ved de andre for å forstyrre dem. Litt senere forsvinner hun for så å komme tilbake senere på natten når gjestene har gått.

Men hennes mer fatale opprør er desto verre. Etter et par innledende, men uskyldige nærhetssituasjoner sammen med Gustav, går hun en kveld inn på rommet hans og forfører ham. Er det ikke det det heter, når man skal si det forsiktig? Sannheten er at hun direkte og uten synlige betenkeligheter nærmest inntar ham med oralsex og samleie.

Vi ser ingen helt åpenbare grunner for Annes opprør, for de handlingene som setter hele hennes familie og trygge eksistens i fare. Men kanskje er det nettopp ikke det åpenbare som er det mest virksomme i slike situasjoner.

«Dronningen» er en skuespillerdrevet film. Alle de tre nevnte hovedkarakterene er viktige for fortellingen. De gestaltes godt av sine skuespillere. Særlig er Trine Dyrholm verdt å legge merke til. Hun spiller Anne fram til en karakter vi både blir glad i og forbannet på.

Regissør May el-Toukhy har arbeidet godt med karakterinstruksjonene. Men det aner meg likevel at hun har et viktigere prosjekt, nemlig selve fortellingen.

Vi blir altså vitne til at en kvinne gjør valg som mange fortellinger ellers forbeholder menn. Anne er den av hovedkarakterene som opptrer mest usympatisk og selvisk. Både hennes mann og den unge elskeren later til å ikke forstå hva de utsettes for, og blir dermed til en viss grad passive tilskuere til de hendelsene som Anne setter i verk.

Mange har etterlyst denne typen kvinneroller i filmens verden. De har ønsket å se kvinner som bryter med et snillhetsideal. De har ønsket å vise kvinner som gir seg selv spillerom for å leve ut sine mørkere sider, men fremdeles være et helt menneske. En interessant diskusjon er om slike levemåter står i veien for det å gi omsorg til sine nærmeste, til sine barn.

En annen interessant karakter er Peter. Han er velmenende, og delvis selvutslettende. Han mangler et instinkt for å ta sin plass. Han har aldri trodd at han behøvde noe slikt.

Slik sett kan vi se el-Toukhys film som en moderne, nåtidig diskusjon om selvrealisering, om utvidelse av kjønnsdomener og hvilke muligheter som finnes til å gjøre seg overskridende erfaringer. Filmen handler også om maktbruk i de nære relasjoner, og – ikke minst – hva man kan risikere å miste av det man har.

Det skal selvfølgelig ikke røpes hvor el-Toukhy tar oss i «Dronningen». Men at hun tar oss med på en aktuell reise er åpenbart.

Noe av det som fungerer best er at hun ikke blir overtydelig og konfronterende, men lar det være opp til oss som publikum å ta inn det vi har bruk for.