"Disco" utspiller seg i frikirkemenigheten "Friheten"

Religionskritisk essay fra frikirkemiljø

Film. «Disco» handler litt om nettopp det, om disco freestyledans. Men mest handler den om religion og maktbruk.

Publisert

Religion og religionskritikk er ikke blant de heteste temaene i norsk fiksjonsfilm. Særlig ikke når det handler om kristendommen. I de senere årene har vi sett noen slike tilløp i muslimske kontekster. Ett eksempel er Iram Haqs «Hva vil folk si» (2017). Den er riktignok ikke tydelig religionskritisk, den vil nok bedre kunne karakteriseres som en kritikk av tradisjonsoverlevering der religion er en medspillende faktor.

Religion og religionskritikk er ikke blant de heteste temaene innen norsk fiksjonsfilm. Særlig ikke når det handler om kristendommen.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Religionskritikk med nålestikk i retning kristendommen finner vi i filmer som «Veiviseren» (Nils Gaup 1987), Kautokeinopprøret (Nils Gaup 2008) og «Thelma» Joakim Trier 2017). Det kan også være verdt å nevne «Søndagsengler» (Berit Nesheim, 1996). Men vi må langt tilbake for å finne en eksplisitt tematisk behandling av problematiske sider ved utvalgte kristne miljøer. Nils R. Müllers «Broder Gabrielsen» fra 1966 er det mest åpenbare eksempelet. I den filmen ble vi presentert for et karismatisk forkynnermiljø.

Fakta

Disco

Norgespremiere: 04.10.2019

Sjanger: Drama

Skuespillere: Josefine Frida, Nicolai Cleve Broch, Kjærsti Odden Skjelda, lAndrea Bræin Hovig, Espen Klouman Høiner, Fredericke Rustad Hellerud, Terje Syversen

Manus og regi: Jorunn Myklebust Syversen

Produsent: Maria Ekerhovd

Foto: Marius Matzow Gulbrandsen

Nasjonalitet: Norge

Lengde: 1 t. 35 min.

Aldersgrense: 12 år

Her ligger èn grunn til å ønske regissør Jorunn Myklebust Syversens film «Disco» velkommen. Samfunnskritikk med tydelig brodd er kjærkomment, særlig hvis den fortelles fram slik at vi involveres og lar oss engasjere i undersøkelsen og kanskje også lærer noe.

Den sentrale personen i dette dramaet er Mirjam (Josefine Frida). Hun bor med moren (Kjærsti Odden Skjeldal), stefaren Per (Nicolai Cleve Broch) og lillesøsteren (Fredericke Rustad Hellerud). Per er kul leder i frikirkemenigheten «Friheten». Familiens store livsprosjekt er Gud. Dette prosjektet levendegjør de gjennom alt de gjør, i hverdag som i helg. De er dedikerte deltakere i menigheten, de hører på oppbyggende prekener gjennom telefonens ørepropper, de ser ikke annet på TV enn forkynnerprogrammene og de passer på hverandre slik at ingen skal svikte troen. Andre sider av tilværelsen legger de lokk på. Dulgte traumatiske familiære hendelser fra flere år tilbake og foreldrenes samlivsproblemer, er det ikke mulig å snakke om – noe som plager Mirjam sterkt.

Menigheten «Friheten» er av den karismatiske typen. Her bes det ikke i stillhet. Budskapet forkynnes bydende fra en lyskasterbelyst scene med multimediale virkemidler og ungdomsmusikk på høyt volum – og en stadig påminnelse om menighetens Vipps-konto. Den felles meldingen er (definert av Per) gladkristendom. Å være gladkristen ser ut til å bety å ta del i det miljøet som ønsker dette fellesskapet. Ordet «fantastisk» er minst like mye brukt som ordet Gud i de prekenene vi er vitne til.

Mirjam søker etter noe hun ikke finner i «storfamilien Friheten». Hun har riktignok et annet miljø, i dansen, men dette ser ikke ut til å kunne tilby tilstrekkelig tilhørighet. Hun oppsøker andre menigheter, men heller ikke her slipper hun unna tvangen til å tro på den rette måten. Særlig ungdomsleiren i filmens siste del viser skremmende «religiøs» praksis. Ungdomslederen her spilles av Andrea Bræin Hovig.

Syversen har laget en film som tar oss med på tvil, håp og tro. Mest det første og kanskje det andre.

Paradokset i det narrativet Mirjam blir en del av er at det er lederne som ivaretar, eller iallfall forsøker å ivareta, alle de tre elementene. Selv tvilen ligger det en fiks ferdig fortelling om. Den skal utføres, oppleves og leves på bestemte måter.

Noe av det viktigste i livene til de vi møter er at de har investert, og stadig investerer, i det livet de lever og det felleskapet de er en del av. Dermed binder de også opp sine framtidige valg – iallfall om slike valg skulle bryte med noe av konformiteten. Nettopp tvilen, den åpne og undersøkende tvilen, levnes liten plass. Livet blir forutbestemt, og det er lite rom for justeringer. Det religiøse fellesskapet ser ut til å gi trygghet, men denne tilsynelatende tryggheten må stadig bekreftes i fellesskapet. Dermed blir den viktigste felleskapsverdien å ikke stille undersøkende eller kritiske spørsmål, særlig ikke i sitt indre.

Syversen har uttalt i intervjuer at hun ikke vil kritisere det å tro, men hvordan enkelte trossamfunn organiseres. Og enda mer konkret vil hun reise en debatt om de lukkede, karismatiske av slike samfunn bør få statsstøtte.

I store deler er «Disco» et troverdig univers for Syversen sitt prosjekt. Vi blir presentert for menighetenes indre liv. Dessuten får vi være med på skremmende forkynner-praksis. Her er det kanskje heller hjernevask og sosial kontroll som utøves. De filmatiske stil-grepene skifter og tar oss således med på reisen i de ulike miljøene. Enkelte scener er løst på vakkert mangetydige måter.

Samtidig er det noe uforløst i denne filmen. En del av dialogene blir for lite utnyttet til å undersøke aktørenes posisjoner og historier. Filmens drøye halvannen time burde vært noe bedre utnyttet til å fokusere dynamikken mellom aktørene i fortellingen. Det språket vi møter i dette miljøet er lukket og repeterende. Dette elementet kunne Syversen ha utnyttet bedre. Kanskje kunne også enkelte av sangene og prekenene vært kortet noe ned. I et fullblods menneskelig drama vil slike fortellingselementer støtte opp om historien kun hvis de blir gitt en rimelig mengde oppmerksomhet – ikke for mye, ikke for lite.

«Disco» er en velkommen film. Den handler om et aktuelt tema. Den innvarsler en interesse for å diskutere relevante samfunnsspørsmål. Den har til dels gode filmatiske kvaliteter. Men den har også mangler, først og fremst i dialogene.