Mediefenomenet Maradona

Film. Så har vi fått dokumentaren om Diego Armando Maradona. Den er severdig, men gir lite nytt, mener vår anmelder.

Publisert

Noen vil komme til å løpe til kinoen fordi filmen handler om en av fotballens største. Kanskje den aller største. Mange vil mene det. Den kan også sees som en film som viser fram det vakre og det stygge i fotballens verden. Nemlig gleden og samholdet, men også hvordan pengene styrer alt, og om hvordan stjernestatus kan ødelegge utøvere.

Maradona ble født under fattige kår i Buenos Aires i 1960. Han er 58 år, og forlengst pensjonert som fotballspiller. Han har en eventyrlig karriere bak seg. Men den har ikke vært uten problemer.

Fakta

Diego Maradona

Norgespremiere: 05.07.2019

Originaltittel: Diego Maradona

Sjanger: Dokumentar

Medvirkende: Diego Maradona

Regi: Asif Kapadia

Nasjonalitet: Storbritannia

Originalspråk: Spansk / Katalansk / Engelsk / Italiensk

Lengde: 2 t. 9 min.

Aldersgrense: 9 år

Filmen «Diego Maradona» forteller gjennom litt over to timer det meste av det som er verdt å vite om Diegos karriere. Det gjør den stort sett gjennom tidligere publisert materiale, altså tv-sendinger fra kamper, klipp fra nyhetssendinger, intervjuer med hovedpersonen og annet. Vi hører også trenere, journalister og andre som deler på å formidle sine erfaringer og kommentarer.

For den som har fulgt den argentinske spilleren mens karrieren pågikk, er det lite nytt her. Likevel gir filmen et nyttig og interessant overblikk når vi nå får det hele presentert i hovedsakelig kronologisk rekkefølge. Fra ungdomsspillet i Argentina Juniors og Boca Juniors, til Napoli og landslaget (for å nevne noen av trinnene på suksess-stigen). Fra den triksende unggutten ute på gata til superstjernesatus, verdensmester og italiensk seriemester.

Jeg savner et dypere dykk i mennesket Diego. Vi får litt på dette temaet, men det er i relativt stor grad fenomenet Maradona vi ser.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Selv setter Maradona seriemesterskapene med Napoli høyest. Det er interessant å få en kikk inn i hvordan han kom slukøret til byen i 1984 etter et par vanskelige år i Barcelona, og etter hvert ble en svært viktig brikke for at det fattige bunnlaget gikk helt til topps.

Hele tiden blir vi vitner til hysteriet rundt Maradona. Bildene viser at bare det å ankomme og forlate arrangementer betydde å være totalt innhyllet i skrik og skrål og trengsel, med mennesker rundt seg på alle kanter. Noen av de meste interessante bildene i denne filmen er av Diegos ansikt i flere slike situasjoner. Han er ubekvem. Og han viser det, for den som tar seg tid til å se etter.

Kokain ble en del av overlevelsesstrategien til stjernen. Vi får fortellingen om festing, kvinner og ukritisk omgang med rusmidler. Kanskje var det nødvendig for ham å ta drastiske grep for å overleve. Kokainen kan likevel ikke ha vært et godt valg. Uttalelsen som gjengis fra Pelè er tankevekkende, nemlig at Maradona var en fantastisk spiller, men ikke klar for psykologiske presset som stjernespiller. Det ble heller ikke bedre av at han kom i kontakt med mafiafamilien Camorra i Napoli. Spekulasjonene gikk jo også på om det ikke var nettopp denne familien som kjøpte ham til Italia i første omgang.

Jeg savner et dypere dykk i mennesket Diego. Vi får litt på dette temaet, men det er i relativt stor grad fenomenet Maradona vi ser. Vi presenteres for mediebildet av mannen, mer enn mannen selv. Slik sett er «Diego Maradona» like mye en metafilm som den er en film om fotballspilleren. Den viser oss hvordan mediene har gitt oss narrativet Diego Maradona – den fantastiske unggutten som vant alt og så tapte det igjen. Vi blir med på oppturene, og deretter - med like stor selvfølgelighet - nedturene. Antagelig har dette å gjøre med hva slags materiale regissør Asif Kapadia hadde tilgjengelig for å lage filmen.

Og kanskje er det slik at de aller fleste fotballinteresserte heller vil ha den historien de har fått, enn den jeg ønsker meg mer om.