Divaen og dobbeltagenten Sonja Wigert

Norske filmer med tema fra krigstiden er i vinden. Temaet «den andre verdenskrig i Norge» er blitt behandlet filmatisk i hele etterkrigstiden. I de første årene særlig gjennom mange heltedramaer. Etter hvert gjennom filmer som ser okkupasjonsårenes hendelser på avstand. I økende grad laget av filmskapere med større avstand til hendelsene fordi de ikke levde under krigen.

Fakta

Spionen

Norgespremiere: 18.10.2019

Sjanger: Drama, Thriller

Skuespillere: Ingrid Bolsø Berdal, Rolf Lassgård, Damien Chapelle

Regi: Jens Jonsson

Manus: Harald Rosenløw-Eeg, Jens Jonsson

Nasjonalitet: Norge

Originalspråk: Tysk/Norsk/Svensk

Lengde: 1 t. 49 min.

Aldersgrense: 12 år

Både motstandskampen og hverdagslivet under okkupasjonen er blitt behandlet. Mange av filmskaperne har vært spesielt opptatt av nordmennene; nordmennenes innsats under krigen og nordmennenes forhold til seg selv i den vanskelige tiden. Slik sett er denne typen filmer med på å skape vårt eget bilde av oss selv - av det norske, og kanskje særlig av det norske i møte med en påført krise.

I følge filmhistorikeren Gunnar Iversen ble det laget 26 filmer som kan falle inn under betegnelsen okkupasjonsdrama i årene 1946 til 2009. Man kan si at sjangeren har fått nytt liv de senere årene, kanskje særlig etter «Max Manus» (Joachim Rønning og Espen Sandberg, 2008). I skrivende stund jobber flere norske regissører med filmer fra krigen. Blant de temaene som er aktuelle i filmer som er i produksjon akkurat nå, er kvinnenes rolle i krigen og temaer og hendelser som fremdeles ikke er skikkelig behandlet i andre filmer, som slaget ved Narvik og deportasjonen av de norske jødene i november 1942.

Regissør Jens Jonssons «Spionen» handler både om en kvinne og den forteller en historie mange av oss ikke kjenner fra før (selv om den allerede er fortalt i bokform). Det er den norske skuespillerinnen Sonja Wigerts historie vi blir til del. Wigert ble født i Norge i 1913, og arbeidet både i Stockholm og Oslo. Under krigen ble hun vervet som dobbeltagent, for den norske motstandsbevegelsen, og for den svenske og tyske etterretningen. Det internasjonale, og dermed også norske, miljøet i Stockholm var en heksegryte av informasjon og rykter.

Wigert var kjent for sine filmroller og revyopptredener (blant annet sammen med den svenske revykongen Karl Gerhard). Hun var diva, og et særlig ønsket bekjentskap for reichkommissar Josef Terboven – okkupasjonsmaktens øverstkommanderende i Norge. Wigert inntok rollen som honningfelle. Filmen går langt i å antyde et seksuelt forhold mellom Wigert og Terboven, noe det visstnok er knyttet en del usikkerhet til.

Filmen bryter med mye av det vi tidligere har sett fra norsk krigshistorie i det den ikke handler om verken «vanlige mennesker» eller heltemodige mannlige sabotører. Den utspiller seg nesten utelukkende i velbeslåtte kretser. Det er nesten alltid en dry martini innen rekkevidde i disse miljøene. Vi har vel heller ikke sett så tydelige framstillinger av den fryktede Terbovens personlige liv i en norsk film noen gang.

Jonsson forteller om Sonja Wigerts krigsår i et internasjonalt orientert filmspråk. Han ser ut til etterstrebe en «usynlig» filmstil som skal kunne leses internasjonalt. Men vi finner også klare film noir elementer, kanskje mest på bildesiden. Ett av de sterkeste elementene i «Spionen» er dens lekre bilder, som hele tiden ser ut til å være vel planlagt, i alt fra lys og foto til kostymer, interiører/eksteriører og rekvisitter. Her lukter det storlansering.

I den innledende halvtimen eller så fortelles på en måte som smått heseblesende lar de ytre hendelsene som etablerer plottet passere for vårt blikk. Dette er den minst vellykkede delen av filmen. Så roer det seg heldigvis ned, og vi får tilbud om å bli litt mer kjent med vår protagonist.

Langt mer nyttig for å bli kjent med Sonja enn de innledende scenene er for eksempel en fin liten scene der hun og faren stjeler seg til en sigarett sammen i portrommet (fordi moren/ektefellen ikke likte røykingen). Her ser vi inn i personene og deres relasjon. Dette er et godt filmatisk grep. Vi kunne gjerne møtt Sonja i flere øyeblikk som dette, særlig i innledningen. Utover i handlingen får vi mer av slike grep.

Ingrid Bolsø Berdals framstilling av Sonja Wigert er overbevisende. Hun spiller på et stort register – på fire språk. Dette oppdraget må ha vært utfordrende for Berdal. Hvordan framstille en seksuelt eksplisitt kvinne anno 1940-tallet når man selv tilhører en tid preget av at nettopp denne typen uttrykk har endret seg drastisk? Sju tiår har passert, og dette uttrykket skal være troverdig for dagens kinopublikum, samtidig som portrettet av kvinnen det handler om skal oppleves som virkelighetsnært. Berdal løser oppgaven meget godt, og viser at hun fortjener den statusen hun har opparbeidet seg.

Denne filmen ville styrket seg hvis den i noe større grad påtok seg å vise og kanskje til og med undersøke Wigerts tvil om sine valg. Hun tillegges i filmen at hun «bare» ville underholde. Men hennes handlinger hadde utvilsomt både politiske og menneskelige omkostninger – noe hennes livslange taushet om krigsårene antyder. Hvordan tok hun avgjørelsene som kunne få og fikk innvirkning på hennes, familiens og mange andre menneskers liv? Det burde denne filmen gitt et tydeligere svar på, eller iallfall forsøkt å gå mer inn i.

For oss som er interessert i norsk filmhistorie, gir «Spionen» flere interessante sekvenser. Vi møter for eksempel Leif Sinding i arbeid med å instruere Wigert. Han var den ene av to norske regissører som særlig knyttet seg til Quisling og okkupasjonsmakten (Walter Fürst var den andre). Et annet filmhistorisk poeng er at det faktisk var Josef Terbovens administrasjon som utformet den første norske, statlige filmpolitikken. Vi får forresten være med når Terboven besøker Sinding og Wigert på filmsettet. Sinding ble for øvrig ansatt som den første direktøren i det nyopprettede Statens filmdirektorat i 1941, og ble dermed filmpolitiker under Quisling.

«Spionen» er i hovedsak godt skrudd sammen. Den gir et fascinerende bilde av Sonja Wigert og andre aktører i hennes nærhet. Men den kunne tjent på å dykke enda dypere inn i materien.