Den sosialrealistiske mesteren rir igjen

For oss som har venner i Storbritannia, har hvert møte de siste årene inneholdt diskusjon om ett og samme tema: Brexit. Enten fordi folk er lei av å snakke om det, eller fordi de gjerne vil snakke om det med en fra Norge (fordi vi befinner oss utenfor EU). Terry Gilliam fra Monty Python er blant de sistnevnte. Jeg traff ham i fjor på Filmfest Munchen, og bestemte meg for å slå av en prat med den berømte filmregissøren. «Javel, hvem er du?», spurte han. Da jeg fortalte at jeg er fra Norge, var det ikke behov for så mye mer introduksjon. Gilliam (som riktignok er født i USA) ville diskutere Norges forhold til EU! Hvordan så folk på utenforskapet? Var vi fornøyd med den økonomiske avtalen? Var jeg ikke enig i at det er en katastrofe at britene skal ut? Vi var raskt inne i politikken.

Fakta

Sorry we missed you

Premiere: 08.11.2019

Skuespillere: Kris Hitchen, Debbie Honeywood, Rhys Stone

Sjanger: Drama

Regi: Ken Loach

Manus: Paul Laverty

Nasjonalitet: England

Aldersgrense: 12 år

Språk: engelsk

Både når det gjelder forholdet til EU og dessuten det meste av innenrikspolitiske spørsmål, er hverdagssamtalene i Storbritannia som regel langt mer politisert enn hos oss. Frontene er tøffere, og folk er ofte tydeligere på hvor de hører hjemme.

Den filmskaperen i Storbritannia som aller skarpest kommenterer på hvordan politikken i hjemlandet påvirker vanlige folks hverdag, er 83 år gamle Ken Loach. Loach har funnet seg en klar tilhørighet på venstresiden, og legger aldri skjul på det. Hans nye film, «Sorry We Missed You» tar opp forholdene på arbeidsmarkedet. Særlig slik det er utformet for mange fra de lavere klassene.

Loach presenterer oss for en tradisjonell kjernefamilie, mor, far og to barn. De er godt plassert inn i arbeiderklassen og arbeider i lavinntektsgruppene. Hun er hjemmehjelper, og han er på jakt etter nytt arbeid idet vi kommer inn i livene deres.

Faren, Rick (Kris Hitchen), har gitt opp et arbeidsmarked som innebærer en rekke korttidsjobber. Han velger å melde seg til et transportfirma som driver etter franchise-modellen. Altså et firma der sjåførene må kjøpe eller lease sin egen varebil og får tilgang til pakker som skal leveres til folks private adresser. Ingen fast arbeidstid, ingen fast lønn og nitid kontroll av hele hans arbeidshverdag. Det skjer via den elektroniske enheten han får i hånda som registrerer pakkene som skal leveres ut, adressene, leveringstidspunktet, hvor bilen befinner seg på ethvert tidspunkt og så videre. Rick har tenkt at det er bra å arbeide for seg selv, men innser etterhvert at han er langt fra en slik drøm.

Kona, Abbi (Debbie Honeywood) opplever tilsvarende kontroll med sin yrkesutøvelse ved at pleieoppdragene hun får er nøye utregnet med hensyn til anbefalt tidsbruk.

Familien lever et stressende liv der verken Rick eller Abbi er hjemme fra jobben før langt utpå kvelden. Ikke ideelt verken for familielivet eller samlivet dem i mellom. Og bedre blir det ikke av at tenåringssønnen Seb (Rhys Stone) begynner å vise utfordrende atferd som fører til at han blir utvist fra skolen.

Som vanlig er Loach sylskarp i sin samfunnskritikk. Vi blir vitne til hvor vanskelige forhold familien lever under. Men aller mest legger han vekt på hvordan systemene for ansettelse og utøvelse av arbeid er svært lite fleksible og at de gjør at familien mer og mer skjønner at de kanskje aldri kommer til å komme ovenpå. Systemene er altså, slik Loach viser dem, konserverende - i verste forstand av ordet. I Ricks kontrakt kommer det fram at ethvert lite avvik fra standarden vil føre til bøter, noen av dem så store at sjåførene ikke vil ha mulighet til å betale dem.

I fjorårets film fra Ken Loach, «I, Daniel Blake», fungerte den hjerteskjærende historien som sterk samfunnskritikk. I årets film går Loach seg litt vill i miseren. Det er ingen ende på hva familien skal utsettes for. Selv om vi ser tegn på håp – ikke minst gjennom familierelasjonene og datteren Lisa Janes (Katie Proctor) bidrag er det gjennomgående temaet grått, grått, grått. Kanskje ødelegger det litt av Loach sitt prosjekt denne gangen. Han er skarp, og bør være en velkommen gjest på norske kinoer – også med denne filmen. Men kanskje hadde hans budskap stått sterkere med litt mindre «utestemme» i årets film.

Loach står tydelig i gjeld til den britiske sosialrealistiske tradisjonen, og han er selv en av dens mest markante representanter i dag. Han viser fram vanlige folks liv, og gir oss nettopp dette: vanlighet. På ett nivå er det her styrken i hans fortellinger ligger. De angår folk. Men dette blir også et potensielt problem fordi grå ikke alltid er den fargen folk ønsker å bli servert mest av.

Avslutningen av filmen har vært diskutert, siden premieren i Storbritannia. Selv hører jeg til de som er litt kritisk til Loach sitt valg her. Den som ser filmen, får dømme selv.

Når Terry Gilliam er nevnt er det også for å vise bredden i den britiske, politiske filmen (ja, det er en liten tilsnikelse å kalle Gilliam britisk, men han har arbeidet der i mange år og mange av filmene er helt eller delvis britisk finansiert). Gilliam er eventyrfortelleren som bruker farger og «sirkus». For ham er fablene fantasireiser. Loach tviholder altså på å fortelle om det samfunnet folk faktisk lever i. Vi trenger begge disse formene.