Den brente brannmannen

Frank er ung brannmann med sterk dedikasjon til jobben, til oppgaven å redde andre og å slukke branner. Han gjør det bra på jobben, han redder folk, trøster andre, blir forfremmet. Han og kona Cecile venter barn. Livet er lyst. Framtida ligger der og venter.

Fakta

Ildens ansikt

Norgespremiere: 25.10.2019

Originaltittel: Sauver ou périr

Sjanger: Drama

Skuespillere: Pierre Niney, Anaïs Demoustier, Vincent Rottiers

Regi: Frédéric Tellier

Manus: David Oelhoffen, Frédéric Tellier

Produsent: Julien Madon

Foto: Renaud Chassaing

Musikk: Christophe Lapinta

Nasjonalitet: Frankrike

Originalspråk: Fransk

Lengde: 1 t. 57 min.

Aldersgrense:12 år

En dag snur det hele i løpet av sekunder. Brannkorpset er på oppdrag ved en brann i en lagerbygning. Jobben er komplisert, ikke minst fordi det kan være mennesker inne i bygningen. Franks røykdykkerteam går inn for å lete etter folk som kanskje ikke har kommet seg ut. Der inne blir han selv fanget i brannen, og befinner seg i en potensielt livstruende situasjon. Men han kommer seg ut – sterkt brannskadet, skal det vise seg. Blant annet i ansiktet. Frank blir den brente brannmannen.

Fra dette punktet i fortellingen blir vi med Frank på rekonvalesensen. Den tar lang tid og er krevende på alle måter. Familien støtter ham, kona følger ham tett. Likevel er det ikke enkelt å komme tilbake til livet. Svært mange fysiske funksjoner må trenes opp fra bunnen. Men også selvbildet og relasjonene til de nærmeste har fått seg en knekk.

Jeg så filmen på en førvisning som var en del av Norsk forening for brannskaddes «Burn Camp» på Lillehammer for noen uker siden. Det ga filmen et helt spesielt innhold. I salen satt mange mennesker som hadde vært gjennom liknende ulykker. Der lærte jeg at rundt 15 000 personer brannskades hvert år i Norge. Og i debatten etterpå lærte jeg ett og annet om hvordan det kan være å være brannskadd. Det er både store fysiske utfordringer og skam knyttet til brannskader. En sterk kontekst altså. Mange av de tilstedeværende mente at filmen ga et realistisk bilde av mange sider av brannskader.

En spillefilm som bygger på reelle hendelser - som denne - kan oppfattes som et drama om det som rent faktisk hendte, eller om et drama i sin egen rett, uten å skjele så mye til forelegget i de faktiske hendelsene. Jeg fortrekker det siste. En film er en film. Om det den forteller fram har hendt, kan ha hendt eller er fri fantasi, er underordnet om fortellingen fortelles på en måte jeg lar meg engasjere av.

«Ildens ansikt» griper ikke skikkelig tak i oss før i den siste halvdelen.

Før dette går den gjennom begivenhetene smått summarisk. Men dveler ikke tilstrekkelig ved Franks opplevelser til at vi blir ordentlig grepet. På den annen side får vi et innblikk i alle fasene av denne rekonvalesensen. Denne første delen fortelles i en kronologisk, reportasjeaktig stil. Det blir forutsigbart. 16 måneder og 24 operasjoner er Franks realitet for å komme tilbake til en rimelig god fysisk funksjon.

Men så skjer det noe. Regissør Frédéric Tellier tar etterhvert grep på en helt annen måte og inderliggjør fortellingen. Det gjør han ved å gå tettere inn i Franks psyke. Og ved å ta seg bedre tid til å vise fram dette. De fysiske skadene er hva de er. Men nå blir vi vitne til at Frank utsettes for en større utfordring enn å trene opp kroppen. Han må finne et nytt livsgrunnlag som skadet, som brent brannmann som aldri mer kan komme i tjeneste.

Frank benytter en maske for å beskytte ansiktshuden. Denne masken blir et fint bilde på hva som står på spill i helingsprosessen. Maske versus naken hud og kropp. Den tildekkede og tilbaketrukkede versus den som deltar i et sosialt fellesskap. I en gripende scene ser vi dette spilt ut i intimt samspill mellom Frank og Celine, en scene som gjerne kunne vart lenger.

Denne filmen bygger på virkelige hendelser fra brannkorpset i Paris. Det er kanskje noe av dens problem. Slike forelegg har det med å binde dramatiseringen. Som filmpublikum vil vi som regel få mer igjen av en friere fortelling. Virkelighetskoblingen trekker fortellingen nærmere melodramaet enn godt er.

De sterkeste delene av «Ildens ansikt» får vi når Frank snakker om sin opplevelse av hvor vanskelig det er å komme tilbake til en god tilværelse. Heldigvis handler mye av den siste halvdelen om dette. I denne delen tar Frédéric Tellier seg mer tid til å la oss gå i dybden. Og Pierre Niney, som spiller Frank, får vist fram at han håndterer sitt skuespilleri på en inderlig måte.

Frank sier blant annet: «Livet har glemt meg», og det er gjennom dybden i slike utsagn vi skjønner litt av hans eksistensielle drama. Det var ikke nødvendigvis de synlige skadene som var de mest ødeleggende.