Eksistensielt drama om flukt

I det ytre er dette en film som begynner i Paris, og fortsetter i Marseilles. Den handler om Georg (Franz Rogowski), som har behov for å flykte fra Paris, og ut av Frankrike. Landet er besatt av tyske okkupanter, nazistene. Slik sett tar filmen utgangspunkt i en realitet som spiller på situasjonen under annen verdenskrig. Men raskt blir vi oppmerksom på at gatene i Paris er som i dag. Bilene, og andre elementer som gir følelsen av tidsepoke, er fra vår egen tid. I det hele tatt, det er ikke verdenskrigens scenarier som fortelles fram i filmens bilder (selv om enkelte interiører, rekvisitter og kostymer tydelig er fra krigens dager). Snarere danner bildene et utgangspunkt for noe tidløst, og for å «europisere» den moderne fortellingen om flyktningene.

FAKTA

Transit

Norgespremiere: 12.07.2019

Sjanger: Drama

Skuespillere: Franz Rogowski, Paula Beer, Godehard Giese

Regi: Christian Petzold

Manus: Anna Seghers

Nasjonalitet: Tyskland

Originalspråk: Tysk

Lengde: 1 t. 41 min.

Aldersgrense 12 år

Georg kommer seg til Marseilles, og det etter flere hendelser som understreker den forfulgtes tilværelse. Underveis kommer han over et bokmanuskript, skrevet av en forfatter som har tatt sitt eget liv i Paris idet filmen begynner. Denne forfatteren har papirer som gjør at han kan reise til Mexico. Tilfeldighetenes spill gjør at Georg blir forvekslet med forfatteren, og bestemmer seg for å bruke hans papirer for å kunne reise.

Bokmanuskriptet, som Georg har med seg, fungerer som fortellerstemmens tekst i filmen, og dette manuset tar på mange måter over initiativet i filmfortellingen. Forfatterens kone, Maria, befinner seg også i Marseilles, på leting etter sin mann. Hun involveres med Georg etter hvert.

Regissør Christian Petzold har ikke gjort det enkelt for seg selv denne gangen. Heller ikke for oss.

Han forteller ikke denne historien via enkle, kronologiske og realistisk ordnede elementer. Den som kun ser filmen som en slik type fortelling, vil bli frustrert. Petzolds prosjekt er heller flukten og fremmedgjortheten som tilstand. Og kanskje mest det siste.

Jeg synes nok den stramme og tydelige fortellerstemmen regissøren viser fram i særlig «Barbara» (2012), men også «Phoenix» (2014) kledde Petzolds temaer bedre. I disse filmene viste han sitt talent som filmskaper og som en vesentlig budbringer. Denne gangen står de dramaturgiske virkemidlene litt i veien for at det menneskelige dramaet skal få slå skikkelig rot i våre sinn.

Filmen baserer seg forøvrig på Anna Seghers roman «Transit Visa» fra 1942. Bearbeidelsen til at den behandler flere tidsplan samtidig er åpenbart Petzolds valg.

Grepet med å vise fram mennesker som vil flykte ut av Europa ved å krysse Middelhavet er kreativt og tankevekkende. Det introduseres ved å sette en betingelse tidlig i filmen; nazistenes okkupasjon av Frankrike. Deretter trekkes dette utgangspunktet inn i vår tid og gjøres relevant her og nå. Likevel blir vi ikke tilstrekkelig berørt. Regissørens valg om form skygger noe for innholdet. Etter mitt skjønn er dessuten bruken av det omtalte bokmanuset problematisk. Det trekker spenningskurven ned og gjør dramaet flatere.

Underveis i filmen blir vi med på noen situasjoner som likevel er minneverdige. Georgs møte med flyktningegutten Driss og hans mor Melissa er blant de som setter mest spor.

Det samme gjør også noen andre møter med mennesker i Marseilles som prøver å komme seg unna en situasjon som synes umulig for dem. Vi møter dem egentlig kun i korte glimt, men nettopp dette gjør at de blir flyktige flyktninger – skjebner som vi kun aner mens vi oppfatter dem raskt på netthinnen.

Christian Petzold skal ha kreditt for sitt temavalg. Vi trenger kunstnerisk bearbeidelse av slike temaer. Jeg skulle ønske han hadde fortalt fram det eksistensielle – og gjerne politiske - dramaet på en noe mer rettlinjet måte.