Universitetenes mot i en krisetid

Norske universiteter og høgskoler har fått i oppdrag av statsråd Iselin Nybø å bidra til det grønne skiftet.

FNs bærekraftsmål løftes høyt i strategier, taler og kronikker.

Det diskuteres om internasjonalisering må foregå på en annen måte i fremtiden. Skal vi fortsatt fly på konferanser? Skal det bli enklere å ta tog? Hvordan kan man både kreve økt satsing på bærekraft, og samtidig oppfordre til mer internasjonalisering?

Dette er viktige og relevante spørsmål å stille.

Men mer dyptgripende spørsmål snakkes det ikke så høyt om.

For samtidig som vi oppfordrer studentene til å være modige, tenke fritt og utfordre vedtatte sannheter, virker vi ikke særlig villige til å røre ved det som ofte kalles den store elefanten i rommet: Norsk olje- og gassutvinning.

Så hvor modige er vi egentlig, når det handler om våre egne jobber og vår egen finansiering?

I Khrono 8. september skriver professorene Gunnar Kvåle, John Gunnar Mæland og Carlo Aall om hvordan «ledelsen ved de fleste universitetene og noen av klimaforsknings-institusjonene i Norge» ble spurt om å signere et opprop under Arendalsuka.

Enten fikk de et høflig avslag, eller ikke noe svar i det hele tatt.

Oppropet krever stopp i oljeleting på norsk sokkel, og ble overlevert til statssekretær i Olje- og energidepartementet, Rikard Gaarder Knutsen.

Mange av Norges fremste klimaforskere hadde signert, sammen med rundt 5000 andre.

Les også:

Studentutveksling smelter polarisen

Det kan selvsagt være gode grunner for at man ikke ønsket å skrive under.

Men det er lett å tenke at det skyldes et ubehag over å skulle stå opp for noe som vil skape sterke reaksjoner hos samarbeidspartnere, næringsliv og bevilgende myndigheter.

For ikke å snakke om at sektoren dermed ville gå mot den bransjen som har bidratt tungt til dens egen finansiering og forskning, frem til nå.

Men å ta klimakrisen og den økologiske krisen på alvor, vil koste noe. Sånn er det når man utfordrer vedtatte sannheter, slik universitetene ber studentene sine gjøre.

Det er ikke mange dager siden FNs spesialrapportør for menneskerettigheter og miljø, David Boyd, ba oss i Norge slutte å lete etter mer olje og gass. Boyd har vært i landet en periode. I Dagsnytt Atten den 23. september beskrev han effekten av klimaendringer i fattige land som brudd på menneskerettighetene, forårsaket av den rike verdens utslipp av klimagasser.

Klimakrisen og den økologiske krisen truer oss alle, våre barn og barnebarn.

Skal universitetenes svar først og fremst handle om å unngå å provosere for mye, samtidig som vi prøver å være attraktive for de engasjerte ungdommene som snart skal søke høyere utdanning?

Eller skal vi gå inn i det med større kraft og mot?

(Forfatter er seniorrådgiver ved Universitetet i Sørøst-Norge og medlem av Extinction Rebellion Norway.)