I Norge er vi så heldig at vi har gratis utdanning, men i de fleste tilfeller gjelder ikke dette etter- og videreutdanning, skriver Marianne Synnes. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
I Norge er vi så heldig at vi har gratis utdanning, men i de fleste tilfeller gjelder ikke dette etter- og videreutdanning, skriver Marianne Synnes. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Hvorfor får ikke næringslivet tilgang til nok etter- og videreutdanning?

Egenbetaling. Med få unntak er det umulig å opprette kurs for næringslivet hvor man ønsker å kombinere egenbetaling med kurs som både gir studiepoeng og er identiske med kurs som inngår i ordinære studieløp, skriver Marianne Synnes (H).

Livslang læring er nødvendig for å møte en galopperende teknologisering i næringslivet. Hver og en av oss vil måtte fylle på med kompetanse etter hvert som behovene melder seg. Derfor har myndighetene og partene i arbeidslivet utviklet en Nasjonal kompetansepolitisk strategi. Den er signert av statsminister Erna Solberg, representanter fra arbeidslivets hovedorganisasjoner, Sametinget og Voksenopplæringsforbundet.

En kraftig vekst i etter- og videreutdanning levert av universiteter og høgskoler er ikke forenlig med dagens økonomiske rammer og regelverk.
Marianne Synnes
Stortingsrepresentant (H)

Kompetanse Norge fikk så i oppdrag av Kunnskapsdepartementet å lede et arbeid som skulle resultere i konkrete anbefalinger for et mer velfungerende marked for etter- og videreutdanning (EVU). Disse anbefalingene ble levert til Kunnskapsdepartementet på nyåret 2018. I diskusjonene rundt etter- og videreutdanning peker mange på universitetene – de må bli flinkere til å tilby relevant etter- og videreutdanning til næringslivet. Så hvorfor gjør de ikke det?

I Norge er vi så heldige at vi har gratis utdanning finansiert gjennom Kunnskapsdepartementets studieplasstildeling til universiteter og høgskoler, men dette dekker ikke EVU i de fleste tilfeller. Statlige institusjoner kan derimot kreve egenbetaling for kurs, og emner som normalt ikke er del av studieprogram eller fører fram til grad/yrkesutdanning. Erfaringsbaserte mastergradsstudier kan også finansieres gjennom egenbetaling.

I forskrift om egenbetaling ved universiteter og høyskoler heter det derimot at «Statlige institusjoner kan ikke kreve egenbetaling fra studenter for studieprogrammer som fører frem til en grad eller yrkesutdanning». Kompetanse Norge konstaterer i sine anbefalinger at: «Det er behov for flere fleksible opplegg der man kan styre sitt eget løp, betale for ett kurs av gangen og motta dokumentasjon, kompetansebevis e.l. for fullførte moduler. Videreutdanningen bør tilbys på en slik måte at modulene kan settes sammen og bygge på hverandre, og til sammen utgjøre en grad». Anbefalingene fra Kompetanse Norge er fulle av gode intensjoner, men de strander på jus og finansiering.

Problemene oppstår når man vil opprette kurs for næringslivet hvor man ønsker å kombinere egenbetaling med kurs som både gir studiepoeng og er identiske med kurs som inngår i ordinære studieløp, og ønsker at disse kursene skal kunne inngå i en grad ved en statlig institusjon. Med få unntak er dette ikke mulig. Det er med andre ord vanskelig å komme utenom egenbetalingsforskriften når gratisprinsippet skal håndheves.

Innenfor dagens regelverk kan man derfor enten følge de ordinære opptaksrutinene og ta ordinære studieemner gratis, eller følge kurs med egenbetaling som ikke er sammenfallende i innhold med universitetets ordinære studietilbud. Betalingskursene kan gi studiepoeng, men institusjonen får ikke statlig betaling for denne studiepoengproduksjonen, og kursene kan heller ikke inngå i en grad. En kraftig vekst i etter- og videreutdanning levert av universiteter og høgskoler er derfor ikke forenlig med dagens økonomiske rammer og regelverk, slik Kompetanse Norge ber om. Man må derfor bli enige om hvilke kurs næringslivet har behov for, og innrette finansieringen deretter.