Mariya Gabriel er vår sektors nye kommisær i EU. Men hvor ble forskningen av?

For Europa og de europeiske universitetene er satsning på grunnforskning, Det europeiske forskningsrådet (ERC) og investeringer i forskningsinfrastruktur som understøtter grunnforskningen, avgjørende viktig. Spørsmålet er hva skifte av kommisær vil bety for europeisk forskning?

ERC ble etablert i EUs 7. rammeprogram for forsking (FP7) og oppskalert til et eget, uavhengig forskningsråd i det etterfølgende rammeprogrammet, Horisont 2020, som ble igangsatt fra 2014 og skal vare til og med 2020. Det fikk raskt en global anerkjennelse for å være gullstandarden for utdeling av forskningsmidler til nysgjerrighetsdrevet, grensesprengende forskning.

Som et internasjonalt forskningsintensivt universitet er Universitetet i Bergen (UiB) opptatt av gode rammebetingelser for europeisk forskning og innovasjon, og best mulige vilkår for uavhengig, forskerdrevet forskning i verdensklasse.

ERC er en viktig europeisk investering. Med ERC har europeiske universiteter en mulighet for å beholde og tiltrekke seg de beste hjernene ved å kunne finansiere enkeltforskere på en helt annen måte enn nasjonale forskningsråd har. Det europeiske forskningsråd støtter finansiering av «high-risk-, high-gain»-prosjekter gjennom å bevilge forskningsmidler til prosjekter med en høyere risikoprofil enn det de nasjonale forskningsbevilgningssystemer kan. ERC har også etablert en europeisk konkurransearena, hvor de beste forskerne konkurrerer bottom-up om store forskningsmidler, hvor det eneste konkurransekriteriet er sterk forskning.

Tydelig satsing på grensesprengende, nysgjerrighetsdrevet forskning legger grunnlaget for morgendagens innovasjoner som igjen har potensial til å skape nye markedsmuligheter. Det er mange eksempler på at denne type forskning har medført store industrieventyr, etablert nye markeder og til og med utviklet helt nye vitenskapsgrener. Eksempelvis har satsningen på grunnforskningen innenfor nanovitenskapen åpnet helt nye muligheter innenfor så forskjellige områder som medisinvitenskapen og materialvitenskapen.

EU skal ha ros for å ha etablert ERC og gitt dette rådet den nødvendige frihet og tyngde til å kunne utvikle seg til en hjørnestein i det europeiske og globale forskningslandskapet.

Den påtroppende presidenten for Europakommisjonen, Ursula von der Leyen, lanserte i forrige uke sitt forslag til nytt kommissær-kollegium. Enhver kommisjonspresident har behov for å sette sitt avtrykk på strategi og retning for EU, herunder den måten Europakommisjonen organiseres på. Men dette gjør ikke presidenten i et vakuum, og hun vil måtte ta hensyn til både de politiske strømningene i Europa, hva Det europeiske råd har prioritert av områder og målsetninger, og hva Europaparlamentet kan støtte.

Summen av dette er en Europakommisjon som skal svare på forventinger fra mange hold. Samtidig skal den svare på de mange kriser som har oppstått de siste årene, alt fra finanskrisen på slutten av siste tiår, til eurokrise, grexit, migrasjonskrise og nå, de siste årene, brexit.

Helt siden Lund-deklarasjonen så dagens lys i 2009 og lanseringen av «The Innovation Union» i 2010, som på mange måter var et av svarene på finanskrisen, har EU styrt europeisk forskningspolitikk mot henholdsvis å kunne svare på de store samfunnsmessige utfordringene og i større grad å utvikle patenter, produkter og tjenester for å støtte opp under EUs hovedmålsetninger om å skape stabilitet og vekst i Europa.

I overgangen fra EUs 7. rammeprogram for forskning til EUs 8., Horisont 2020, skjedde et av de store skiftene. Det tidligere programmet for konkurransekraft og innovasjon (CIP) ble fusjonert inn under Horisont 2020, som da ble et rammeprogram både for forskning og innovasjon. Samtidig innførte EU begrepet impact i evalueringen av forskningsprosjekter.

Pascal Lamy og 11 andre høytstående representanter fra akademia, næringslivet og sivilsamfunnet ble bedt om å utarbeide anbefalinger om hvordan Europa kan maksimere sine investeringer i forskning og innovasjon på forsknings- og innovasjonsområdet.

Universitet i Bergen så positivt på rapporten som arbeidsgruppen leverte i 2017, der en av hovedanbefalingene nettopp er å øke offentlige investeringer i forskning og innovasjon. Samtidig gikk en av anbefalingene også ut på å mobilisere og involvere befolkningene i Europa i forskning og innovasjon. Dette skulle være med på å styrke forskningens legitimitet i samfunnet og ville også kunne styrke dens effekt og impact, ved at flere vil ta dens resultater i bruk.

Anbefalingene gikk også ut på å styrke den europeiske konkurransekraften ved hjelp av økte innovasjonsinvesteringer. Lamy anbefalte å opprette et europeisk innovasjonsråd og å innføre en «mission-oriented» innretning i rammeprogrammet. Dette vil, om alt annet blir det samme, bety større fokus på impact, økt brukerstyring og -medvirkning og mer innovasjon i det neste rammeprogrammet. Alt dette ligger på linje med utviklingen de seneste ti år.

Det er derfor viktig å legge merke til at den påtroppende presidenten for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, har utpekt Mariya Gabriel til å lede forskning, innovasjon og utdanningspolitikken i Europakommisjonen. Det er et godt signal at Gabriel får ansvaret for utdanningspolitikken, dette vil kunne styrke sammenhengen mellom forsknings- og innovasjonspolitikken og utdanningspolitikken og de underliggende rammeprogrammene. Men man har valgt å skrote forskning fra hennes tittel – hvilket aldri tidligere har skjedd. Hennes tittel blir kommissær for innovasjon og ungdom. Selv om det altså ikke er en del av jobbtittelen, vil hun ha ansvaret for verdens største rammeprogram for forskning og innovasjon, med et foreslått budsjett på 94,1 milliarder EUR fra 2021-2027.

Den påtroppende kommisjonspresidenten har i sine nominasjoner skrevet et «mission letter» til hver av de utpekte kommissærer. I Mariya Gabriels nominasjonsbrev blir blant annet oppgaven med å sikre tilstrekkelige investeringer i innovasjon gjennom Det europeiske innovasjonsrådet (EIC) trukket frem spesielt. Videre heter det i brevet at det skal sikres at forskningsprioriteter skal gå hånd-i-hånd med policy og økonomiske prioriteringer.

Dette oppfattes som en del av en stadig sterkere vridning mot innovasjonsinvesteringer og forskningsinvesteringer strategisk rettet mot å finne løsninger på dagens samfunnsmessige utfordringer. Dette er viktig og bra – Europa trenger mer risikovillig kapital investert i disruptive innovasjoner, flere enhjørningsbedrifter og en forskning som kan levere løsninger på dagens og morgendagens utfordringer.

Men Europa er samtidig helt avhengig av den frie forsker- og nysgjerrigdrevne grunnforskningen, og dette bør også være en uttalt målsetning. Det er derfor bekymringsfullt at Det europeiske forskningsrådet ikke nevnes med et ord i nominasjonsbrevet og at den sterke kunnskapsbasen i Europa ikke trekkes frem. Med sine cirka 7 prosent av jordens befolkning står Europa i dag for en tredjedel av alle vitenskapelige publikasjoner av høy kvalitet.

Forskningen skal være samfunnsrelevant, men den skal også være kritisk og uavhengig og relevant for utfordringer som vi i dag kanskje ennå ikke kjenner til. Den frie forskningen er en styrke for Europa som vi skal verne om, det er en styrke som gir oss slagkraften til også å være innovative, det er en styrke som vi som kontinent skal fortsette å investere i til gagn for kommende generasjoner. Det skal ikke være et enten-eller, vi trenger investeringer i både forskning og i innovasjon, men det ligger en reell fare i at det økte fokuset på det siste vil medføre en svekkelse av det første.