Er UiS fortsatt «Oljeuniversitetet i Stavanger»?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Endelig er spenningen utløst !

UiS-styret er utnevnt. Det skal lose universitet gjennom det grønne skiftet og iverksette den vedtatte grønne strategien som så mange av oss har arbeidet så lenge for.

I en tid hvor klima står høyt på dagsorden og hvor det er klart at det finnes en sammenheng mellom bruk av fossil energi og klimaendringer - samt at maten vi produserer, frakter og spiser er en del av problemet, som vist gjennom de nye nordiske kostholdsrådene hvor det anbefales å spise mindre kjøtt, er det viktig at UiS-ledelsen og styret består av miljøkompetente folk. Hvem utnevner man da når fire eksterne styremedlemmer skal oppnevnes? Oljeøkonom Klaus Mohn med Equinor bakgrunn ble jo allerede i vår utnevnt til rektor for en ny periode og man skulle tro at oljekompetansen derved er godt nok dekket, men nei! Mohn får nå med seg et nytt styremedlem, Elisabeth Birkeland, senior Vice president, Equinor, en oljeingeniør med nesten tretti år i Equinor bak seg. Styreleder for en ny periode blir Nortura-konsernsjef Anne Marit Panangstuen. Ingen av de øvrige styremedlemmene har noensinne fremhevet seg ved at de har hatt grønn kompetanse over tid.

nye styrer

Eksterne medlemmer til 10 nye styrer utnevnt

Man må gni seg i øynene for å tro det man leser. 

Det grønne skiftet på norske universitet slutter ikke å forundre meg. Oljelandet ser ikke ut til å kunne bestemme seg for hvem som er best egnet til å lede an i det grønne skiftet – oljeselskapene eller de som er fagfolk innen de grønne teknologier og adferdsendringer. I Norge tror mange tydeligvis fremdeles at man kan drive en av verdens største oljeaktiviteter per innbygger og likevel lede an i det grønne skiftet.

Jeg er utdannet i England og har holdt kontaktene med mange britiske universitet som forsker og professor helt til nå og jeg ser en helt annen dedikasjon til å foreta det grønne skiftet der enn i Norge, hvor mye handler om å integrere oljekompetansen så sentralt som mulig. 

I Stavanger er dette ekstremt, noe også arkivet mitt som nå er donert til Arkivverket viser. UiS ble jo på mange måter grunnlagt som et oljeuniversitet, noe jeg tidlig kritiserte fordi vi var for tett på den industrien og ble en slags lydig lakei under dekke av betalt næringslivssamarbeid med fossilenergi partnere som var langt mektigere enn akademikere flest. Man skulle jo tro at UiS med tiden greide å lirke seg ut av den knipen, men tvert imot. Rektor Klaus Mohn går nå inn i sin andre periode og har fremdeles med seg en oljetung ledelse. En av to sentrale prorektorer er professor og petroleumsreservoarteknolog Merete Vadla Madland.

Selv om oljeøkonom Mohn utad har fremstått som pådriver for en Grønn strategi, opplevdes han internt, spesielt i starten, mer som en bremsekloss. Nå har han skiftet side, men det må være vanskelig å argumentere for at nettopp han har den rette kompetansen som kreves til det som det grønne skiftet innebærer når han har med seg et så olje og kjøtt-tungt team. Det omverdenen ikke vet er at det har vært mange krefter på UiS som ville ha et raskere grønt skifte med langt mer radikale grep, men disse ble utvannet i de evinnelige demokratiske prosessene med arbeidsgrupper som et demokrati krever. Mange opplevde også at bremsene ble satt på ved Mohns eget Khrono-innlegg i 2019 og innlegg på Forskerforums konferanse i Stavanger like etterpå, der han nærmest latterliggjorde UiS campus ideer som satsing på solenergi, sykkelsatsing, søppelhåndtering og bærekraftig mat. Ideer som i dag er selvfølgeligheter.

Jeg, og mange med meg, hadde forventet at UiS nå ble rigget med et styre fullt av grønn kompetanse. Slik ble det ikke. UiS sine oppnevnte forslag til eksterne styremedlemmer og statsråd Borten Moe sitt endelige vedtak viser det motsatte. Det går mest i olje og kjøtt.