— Også lærere som jobber i bokmålskommuner skal kunne undervise på nynorsk, siden elever som flytter fra en nynorskkommune til en bokmålskommune har rett til å fortsatt få opplæring på den målformen hen begynte med, skriver forfatteren av innlegget. Foto: Evelyn Pecori
— Også lærere som jobber i bokmålskommuner skal kunne undervise på nynorsk, siden elever som flytter fra en nynorskkommune til en bokmålskommune har rett til å fortsatt få opplæring på den målformen hen begynte med, skriver forfatteren av innlegget. Foto: Evelyn Pecori

Er det nynorskkrise på lærerutdanningene?

Nynorsk. Det er et økende problem at elever med nynorsk som hovedmål møter for lite og for dårlig nynorsk i opplæringa.

Publisert

Det er et økende problem at elever med nynorsk som hovedmål møter for lite og for dårlig nynorsk i opplæringa. Til tross for dette er det få lærerutdanningsinstitusjoner som kvalitetssikrer nynorskferdighetene til en stor andel av sine kommende lærere. Disse kommende lærerne skal kunne gi like god opplæring til alle elever i Norge, uavhengig av opplæringsmålform.

Det er på høy tid at vurdering, og helst også opplæring, i begge målformer, nedfelles eksplisitt i studieplanene til alle universiteter og høgskoler som tilbyr lærerutdanning, i tråd med gjeldende regelverk. Og ikke minst må kvalitetssikringa av ferdighetene gjennomføres i praksis!

Hva skjer med nynorskelevenes rett til opplæring på egen målform når de ikke får lærere som behersker nynorsk? I Norsk Tidend (nr 5 2019) står det om elever på nynorskskoler som får lese- og skriveopplæring av lærere som ikke har den nødvendige kompetansen i nynorsk til å undervise elevene i deres eget hovedmål. Dette kommer i tillegg til andre faktorer som gjør nynorskelever sårbare. Elever med nynorsk som opplæringsmål møter ikke hovedmålet sitt i like stor grad som det bokmålselever gjør. Tall fra 2015 viser at bare 6 prosent av nye barnebøker er på nynorsk. Nynorskelevene møter i liten grad digitale læremidler på sitt hovedmål, noe Noregs Mållag påpeker med en rapport som viser at mange av de digitale læremidlene som brukes i skolen, ikke fins på nynorsk.

Vi skylder alle elever å utdanne lærere som kan undervise dem på deres egen målform. Nynorskelever er særlig utsatte, men også bokmålselever har nytte av språklig kompetente lærere.
Eli Anne Eiesland
Førsteamanuensis i norsk språk

Åssen står det til i lærerutdanninga? I hvilken grad forberedes kommende lærere på å undervise på og i begge målformer? Grunnskolelærerutdanninga er delt i to, ett løp for lærere som vil undervise på 1.-7. trinn, og ett for de som vil undervise på 5.-10. trinn. Lærere som utdannes til å jobbe på 1.-7. trinn må ha norsk i fagkretsen, og blir gjennom norskfaget opplært i og vurdert i ferdigheter på begge målformer.

Situasjonen er en annen på utdanninga for 5.-10. trinn, der studentene ikke har norsk som obligatorisk fag. De studentene som ikke velger norsk, skal likevel beherske begge målformer. Det er fordi de utdannes til å kunne jobbe i heile Norge, ikke bare i bokmålskommuner. Det spiller ingen rolle om du er utdanna i Drammen, Oslo, Halden, Volda, Nesna, eller Bergen. Du skal kunne jobbe på alle landets skoler, og undervise alle elever, i og på begge målformer. Men også lærere som jobber i bokmålskommuner skal kunne undervise på nynorsk, siden elever som flytter fra en nynorskkommune til en bokmålskommune har rett til å fortsatt få opplæring på den målformen hen begynte med.

Og det er ikke bare norsklærere som skal mestre begge målformer. Elevene skal lese og skrive i alle fag: Lesing og skriving er grunnleggende ferdigheter i læreplanen, og det betyr at alle fag har ansvar for elevenes lese- og skriveferdigheter. Det er vanskelig å være lese- og skrivelærer på en målform en ikke behersker.

Kravet til ferdigheter i begge målformer er nedfelt i forskrift om rammeplan for grunnskolelærerutdanning 5-10, som er et styringsdokument for utdanninga - alle utdanningsinstitusjoner som har grunnskolelærerutdanning, må følge denne forskriften. Den sier at studentene skal “beherske norsk muntlig og skriftlig, både bokmål og nynorsk” og at de skal kunne bruke språket på en« kvalifisert måte i profesjonssammenheng». Det skal stå eksplisitt i programplanene til institusjonene åssen utdanninga skal legge til rette for at studentene tilegner seg denne kompetansen. Forskriften sier videre at det kan gis «fritak for vurdering i en av målformene» for de studentene som ikke velger norsk som fag. Altså skal alle studenter også på 5-10-utdanninga i prinsippet vurderes i begge målformer. Men skjer dette?

Ifølge forskriften skal utdanningsinstitusjonene altså legge til rette for at studentene utvikler sine kommunikasjonsferdigheter i begge målformer, og det skal eksplisitt beskrives åssen dette skal skje. Jeg har gått gjennom programplaner og studieplaner for grunnskolelærerutdanninga til alle norske institusjoner som tilbyr grunnskolelærerutdanning, for å se om det fins sånne beskrivelser. Jeg har også fått rapporter fra universitetene og høgskolene som er representert i Nasjonalt Fagorgan for nordisk språk og litteratur, for å finne ut hva som er praksis ved deres institusjoner.

Funna er sprikende, og ikke særlig oppløftende. En liten håndfull institusjoner har vurdering i begge målformer, og noen har også opplæring i form av skrivekurs. Svært mange har ingen systematisk vurdering eller opplæring.

Vi skylder alle elever å utdanne lærere som kan undervise dem på deres egen målform. Nynorskelever er særlig utsatte, men også bokmålselever har nytte av språklig kompetente lærere. Det er viktig å utdanne lærere som kan være gode lese- og skrivelærere i alle fag i heile Norge.

Som det ser ut nå, er praksis sprikende ved de forskjellige lærerutdanningsinstitusjonene. Det bør endres, og det bør endres på institusjonsnivå.